Bedre tjenester til familier

Torsdag 31. januar er det høring på Stortinget om et representantforslag om bedre vilkårene for familier med ekstraordinære omsorgsoppgaver. Dette er viktig saksområde for HBF. 

Bakgrunn
Sosialistisk venstreparti foreslår i et såkalt dokument 8 forslag at Stortinget ber regjeringen fremme forslag om lovfestet rett til familievikar for familier med særlige omsorgsutfordringer (…) at retten til brukerstyrt personlig assistent (BPA) innlemmes i folketrygden og slik rettighetsfeste BPA som hjelpemiddel og at regjeringen utarbeider ordninger som sørger for at familier som får et funksjonshemmet barn, får rask og effektiv hjelp, inklusiv økonomisk støtte til å kunne tilpasse boligen til deres nye livssituasjon og at FN konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne får forrang i norsk lovgivning, samt et universelt utformet samfunn innen 2025. 

Hele forslaget er å finne på stortinget.no 

Familievikar
Det er viktig at kommunen kan hjelpe familier som har ekstra store omsorgsoppgaver eller opplever andre situasjoner hvor det blir for få hender og for liten tid til å yte den omsorgen som trengs i familien. En familievikarordning vil kunne være en slik hjelp. Alle familier er ulike og ønsker å håndtere denne typen utfordringer ulikt. Lovfestet rett til familievikar vil kunne løse både akutte behov for flere hender i familien, og mer langsiktige behov for å håndtere en hverdag med store meromsorgsbehov.

Trine Sumstad Wigtil representerer HBF under komitehøringen og hun utdyper: 

-Det er riktig at kommunene pålegges å ha et slikt hjelpetiltak. Vi opplever det som ett paradoks, at når familier til slutt ber om hjelp fordi omsorgsoppgavene vokser over ørene, så er det eneste hjelpetiltaket som eksisterer mange steder at barna må ut av hjemmet sitt og bort fra familien. Avlastningstilbud utenfor hjemmet er for mange riktig, viktig og helt nødvendig. Men det er også krevende for familier som må tåle å overlate omsorgen for sårbare og syke barn til andre. En tjeneste som familievikar kan istede bidra med det som ofte trengs – flere voksne hender inn i hjemmet.

Det er fint med ett nytt hjelpetiltak, gjerne med lav inngangs terskel og fleksibel organisering.  Men det må ikke bli en mulighet for kommunene å tilby dette, hvis det blir ett rimelig tiltak med lave driftskostnader og uten kompetansekrav for ansatte, isteden for mer permanente avlastningstjenester og brukerstyrte ordninger som fungerer godt i dag.

Koordinatorgaranti
Det er grundig dokumentert i forskning at familier med meromsorgsoppgaver opplever den såkalte «kampen mot systemet» som en belastning, noen ganger den mest krevende. 

HBF vil bidra til at familier som kommer etter oss slipper dette.  Ser frem til å samarbeide med regjeringen om å skape endringer på dette feltet, slik de har lovet i regjeringsplattformen. Og sammenstilt med dette forslaget fra SV representantene ser vi igjen det vi vet; alle er enige om at det ikke skal være sånn, det er på tide å skape endring!

HBF ser fram til både NOU om likeverdsreform og koordinatorgaranti. Wigtil påpeker at retten til individuell plan og koordiering har vært lovfestet siden 2001, men at kommunalt byråkratisk portvokteri gjør at noe så enkelt som å spørre hva en familie trenger blir vanskelig og utdyper: 

Vi tror at mye kan løses ved at kommunalt ansatte får lov til å spørre oss om hva vi trenger og hvordan vi vil organisere den hjelpen vi har behov for. Dagens rigide behovsvurdering i kommuene skaper opplevelse av maktesløshet og manglende kontroll over egne liv. Kommunene må  blir en medspiller for familier som opplever at omsorgsoppgavene de har fått er for store til å løses alene og i familien. En medspiller for at barna skal leve gode liv og at foreldre skal kunne fortsette å bidra slik de ønsker

Boligtilpasning
Når man får et barn med omfattende omsorgsbehov er det ofte nødvendig med en endring eller oppgradering av boligen man bor i, eller behov for en ny og mer hensiktsmessig bolig. Fra og med neste år vil det være kommunene selv som avgjør hvordan dette blir prioritert lokalt, da midlene som tidligere var fordelt via Husbanken nå går inn i kommunens rammetilskudd. 

HBF frykter her geografiske forskjeller og Wigtil påpeker: 

Det må ikke være slik at geografiske tilfeldigheter og ulik kommunal saksbehandling skal avgjøre hvorvidt man får tilskudd til nødvendige tilpasninger, eller hvor mye man får i tilskudd. Det er avgjørende at kommunen får tydelige føringer på at tilpasning av barnets bolig både er til barnets beste og samfunnsøkonomisk lønnsomt. En godt tilrettelagt bolig vil styrke familiens anledning til yrkesdeltagelse og da er det et paradoks med en streng økonomisk behovsprøving.

FN konvensjon
I dag er FN-konvensjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne kun pene ord på et glanset papir, verken kommuner eller fylkesmenn tar hensyn til denne konvensjonen i sin saksbehandling. Før denne konvensjonen får forrang i norsk lov, vil det forbli nettopp dette – pene ord uten faktisk innhold. Med tanke på alle utredninger som har fått oppmerksomhet, spesielt Kaldheim-utvalgets NOU i 2016 –«På lik linje», hvor de skisserer åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming, er det viktig at FN-konvensjonen får forrang også i norsk lov.