Århundrets viktigste konvensjon

Publisert 22.01.2010	Tips en venn Utskriftsvennlig tekst

Det er forunderlig stille om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er nå 3 år siden FN sendte ut konvensjonen til ratifisering.

  Norge arbeider med å tilpasse lovverket, og det forventes at norske myndigheter ratifiserer konvensjonen i løpet av 2010. Våre naboland og mer enn 70 andre land har ratifisert konvensjonen. Det er på tide at konvensjonen blir allment kjent her til lands. En av forpliktelsene (artikkel 4, d) er å sikre at offentlige myndigheter og offentlige institusjoner handler i tråd med konvensjonen.

Det grunnleggende prinsipp i konvensjonen er allmenn borgerrett for personer med funksjonshemning. Dette betyr frihetsrett på alle livets områder, rett til hjelp og støtte til å leve et verdig liv.

Her ønsker jeg å sette fokus på voksne mennesker med utviklingshemning, og tar utgangspunkt i to av konvensjonens mange rettigheter:

1) Den enkelte skal selv bestemme hvor og med hvem han/hun ønsker å bo. (Artikkel 19a).

2) Retten til utdanning og livslang læring, herunder også yrkesrettet utdanning. (Artikkel 24, punkt 1 og 5).

Dette lyder som selvfølgeligheter i vårt siviliserte samfunn, men virkeligheten er dessverre en annen.

Ansvarsreformen som ble gjennomført fra slutten av 1980-tallet ble i realiteten en bo-reform. Etter ansvarsreformens første begeistringsrus la seg, var det som om det ble satt lokk på gode ideer for boformer. Institusjonslignende botilbud er på vei inn igjen (og er allerede kommet). FN-konvensjonen gir en klar valgrett: Du bestemmer selv hvor du vil bo og med hvem du vil bo.

Pårørende blir beskyldt for å være kravstore når de ikke finner seg i løsninger som kommunen tilbyr. Er det så merkelig at pårørende vil ha gode løsninger for sine barn? Det er svært få personer med utviklingshemning som kan tale for sin egen sak. De er i ferd med å bli glemt i den offentlige debatt. Tilbudene smuldrer bort og settes på sparebluss både i forhold til bolig, utdanning og arbeid.

Utfordringen nå ligger i å finne gode løsninger. Ruth Heggland som i en årrekke ledet NFPU (som det het den gang) i Sør Trøndelag, sa en gang til meg: «Vi må ha en vifte av tilbud».

Men mangfoldet og fantasien ble borte i normalitets- og integreringstanken. Nå kan FN-konvensjonen åpne for helt nye boligmodeller. De det gjelder, personer med utviklingshemning, pårørende og alle som har et ekte engasjement for menneskeverd, må slippe til. En vifte av tilbud: Noen ønsker å bo for seg selv, noen ønsker fellesskapsløsninger, noen ønsker et tilbud i en annen kommune. Jeg har erfaring med at kommuner er redd innflytting av personer med funksjonshemning på grunn av kostnadene. Og andre kommuner som setter seg imot at innbyggere flytter ut fordi de mister statstilskudd og arbeidsplasser. Stavnsbundenhet er på full vei inn igjen.

Les mer på nationen.no