Andre historier

Publisert 25.03.2010	Tips en venn Utskriftsvennlig tekst

Pressen snakker som regel om psykisk utviklingshemmede, ikke med dem, skriver leserombudet.

LØRDAG for en uke siden hadde BTMagasinet en større reportasje om et tvillingpar. Den ene av de to skjønne guttene hadde Downs syndrom. Saken i magasinet var informativ og godt gjennomført. Den dominerte også førstesiden.

Tittelen der lød: «De aller fleste som får påvist Downs tar abort. Det er lille Heine lykkelig uvitende om». Her hadde BT brukt den velkjente kontrastmetoden. Bildet av godgutten Heine var satt opp mot det faktum at barn som han stadig oftere blir fjernet i mors liv.

Tidlig diagnostisering av fostre reiser mange etiske spørsmål det er nødvendig å drøfte i det offentlige rom. Samtidig må det være viktig å gjøre dette uten å ramme grupper av mennesker unødig brutalt.

Diskusjonen om fosterdiagnostikk og seinaborter har dreid seg mye om Downs syndrom fordi dette avviket kan oppdages med moderne fosterkontroll. Denne debatten har vært ført og spisset i mediene uten nevneverdig omtanke for dem dette angår svært direkte, nemlig mennesker med Downs.

BÅDE FOR pressefolk, leger, politikere og andre som deltar i dette krevende ordskiftet, er det viktig å ta inn over seg at mange med Downs syndrom fungerer svært godt. De leser og skriver og orienterer seg i samfunnet.

Medisinske nyvinninger og bedre tilpasset opplæring har gitt dem stadig større muligheter til å utvikle evnene sine. Internasjonal forskning forteller jevnt og trutt om hvordan denne gruppen tar nye skritt i sin intellektuelle utvikling. Dette synes å ha gått de fleste forbi. Mange sitter derfor med foreldede forestillinger om mennesker med dette kromosomavviket.

En mor forteller meg at hun ofte leser avisen med sin datter i skolealder som har Downs. Mange gjør som henne.

Lørdagssaken om Sondre var, som sagt, godt gjennomført, men den var skåret over samme lest som slike saker vanligvis er. Mor uttalte seg, godt akkompagnert av ulike eksperter. Sondre slapp ikke til orde.

Nå er han bare to år og snakker sikkert ikke noe særlig ennå, men mønsteret er det samme uansett alderen på den psykisk utviklingshemmede. Pressen snakker som regel om dem og ikke med dem. De er objekter, ikke subjekter. Deres virkelighet er derfor ukjent for folk flest. Det kan bare endres ved at allmenne medier bryr seg med å gi et mer nyansert og innsiktsfullt bilde av hvordan mennesker som er litt annerledes, opplever verden.

Les mer på bt.no