Såpeopera
Sjikane, manipulering og halvannen million stemmer. Kampen om å bli årets Lano-unge var hardere enn noen gang. Så kom Mikael.
Det er valg i Norge, og bare én kan vinne. Konkurransen er rå, engasjementet voldsomt og kampanjene elleville. Facebook, Twitter, blogger, SMS og e-post tas i bruk, og budskapet er det samme: Stem på mitt barn. Stem på Thea, stem på Dennis, stem på Benjamin, Bastian, Thomas, Amalie og Asbjørn.
I 60 år har Lano-ungen vært selve begrepet på småbarnsidyll, og i år har skjønnhetskonkurransen nådd uvirkelige høyder. Over 21000 bilder er sendt inn, mer enn 1,7 millioner stemmer er avgitt. Døgnet rundt er brukere innom hjemmesiden til Lano for å kikke, klikke og stemme på barn med smil, morsomme uttrykk, på barn med glimt i øyet og barn omgitt av skum. Det er Oliver med såpesveis og vide blå øyne, det er Tina som klukkler så hjertelig, det er Leah som forskremt sperrer opp sine øyne og det er Aurora med såpeskumparykk.
Og så er det Mikael.
Med lue på hodet, pusteventil i halsen, spisse hjørnetenner og et blikk som ikke fokuserer.
I løpet av få dager ble den hjerneskadde femåringen fra Sortland i Vesterålen stemt til topps i konkurransen. Når denne artikkelen går i trykken, ligger han i suveren tet, nesten 20000 stemmer foran nestemann.
Mikael har provosert og engasjert.
Er avstemningen manipulert? Stemmer folk i sympati eller ironi? Egner en fyr som ham seg i det hele tatt som reklame for gul såpe?
- Hva, en funksjonshemmet gutt ligger an til å bli Lano-ungen 2010? Er dere sikre på at det ikke er et reklamebyrå som står bak? Ikke?
Det er Trond Blindheim, rektor på Markedshøyskolen, som spør. Men det er ikke noe reklamebyrå som har lansert Mikael som en utfordrer i Lano-universet. Det er Mikaels mamma, Lill Anita Larssen (31).
- Jeg vet at jeg gjør både meg selv og Mikael sårbare ved å eksponere ham på denne måten. Men å gjemme han bort er ikke noe alternativ. Jeg syns Mikael rett og slett er en tøff fyr, sier hun.
Lill Anita ser det allerede for seg: Bildet av sønnen på alle Lano-refillposene der de står i ICA-hylla på Sortland storsenter. Og i resten av Norge.
- Det var bare en innskytelse å melde ham på. Men så gikk han rett i tet. Nå er det fire andre annerledesbarn som er med i konkurransen også. Åh. Jeg vil bli så stolt hvis Mikael faktisk vinner.
Hvem er Mikael? La oss begynne med å beskrive nattbordet hans. Der står tre livsviktige ting: Sondemat, som han får gjennom knappen på magen, den eneste formen for næring kroppen tar til seg. Slimsugeren, i bruk opptil hundre ganger i døgnet, når det surkler i lungene så pusten går tungt gjennom tuben legene har operert inn i halsen hans. Og en boks med grønn hårgelé.
- Sveisen hans vokser naturlig hipt, i hanekam. Jeg har stylet han siden han var bitte liten, med rocka hår og kule klær. For en fyr som har tilbrakt så mye tid på sykehus og avlastningsbolig som ham, føles det bra. Mikael har personlighet, sier Lill Anita og rusker sønnen i luggen.
Han svarer med et tannete smil. Mikael har ikke språk og kan ikke le med lyd. Men nå koser han seg, mener alenemora hjemme i det lilla huset på Sortland. Hun kan merke det fordi pusten er jevn og den krumme, stive kroppen nesten rolig. Mikael har ingen viljesstyrte bevegelser. Likevel lar musklene hans ham sjelden få være i fred. De rykker hit og dit i masete spasmer som ikke engang sterke medisiner klarer å stanse.
Mammas lave stemme er det som virker best. Nesetippen hennes tett inntil hans.
- Vi har en liten lek når vi sitter sånn. Ikke le nå, Mikael. Hold deg helt alvorlig nå, erter Lill Anita.
- Du klarer ikke å la være å flire i dag, du. Var det så gøy med de klikkelydene fra kameraet til fotografen?
Les mer på www.dagbladet.no
|
Såpeopera
Tips en venn 
