Nytt skoleår

Jeg var stolt mor til en førsteklassing. Han smilte stort med sine manglende fortenner, håret var bustete og kroppen var vanskelig å holde i ro. Hver morgen åpnet han øynene og så på meg med forventning. Klar til en ny dag. Klar til lek og læring. Øynene strålte der han søkte blikket mitt. Så langt kjenner du deg kanskje igjen.  Kanskje du har en seksåring, en på sju eller en  åtteåring? En som våkner hver dag og gleder seg til å lære?

Reidun Risøy Heyerdal reidun.heyerdahl@hbf.no

Reidun Risøy Heyerdal er leder av HBF Rogaland og mamma til en andreklassing høsten 2018

Det vi har felles du og jeg er at det er skoleplikten som gjør at barnet har et skoletilbud. Mitt barn har fullført førsteklasse uten å ha en lærer. Mitt barn fikk laget undervisningsopplegg fra sin tante i Bergen. Skolen hadde ikke kunnskapen. Mitt barn har ingen på skolen som snakker hans språk, de har til og med hevdet at han ikke har språk. Mitt barn har ingen pedagog som har erfaring med hans behov. Mitt barn har fått tildelt  ni timer undervisning i uken i snitt. Mitt barn får ikke disse ni timene. Skolen vil heller ikke gi oss informasjon om hvor disse timene blir av.

Fra NOU 2017:16 på lik linje leser en: 

Utredningen viser at elever med utviklingshemming ofte får et dårligere skoletilbud. De blir oftere undervist av ufaglærte, og undervisningen bærer preg av mangelfull struktur. Dette kan ikke ses på som noe annet enn diskriminerende.

Opplæring, ikke oppbevaring
Det som er en selvfølge for foreldre med skolebarn, er ikke en selvfølge for oss. Nå er første klasse ferdig. Jeg lurer ikke på hvem som blir mitt barns lærer i andre klasse. Jeg lurer på om han får lærer. Jeg lurer ikke på om han får venner, jeg lurer på om han får leke med noen i det hele tatt. Vi er ikke så mange med denne erfaringen, men vi er mange nok. Jeg kan gjerne drikke kaffe med skolesjefen og være med å jobbe frem gode løsninger. Men jeg nekter å ha møte med skolesjefen månedlig i 10 år fordi mitt barn ikke får undervisning. Det som er en selvfølge for deg og ditt barn er en varig kamp for meg og mitt barn. Vi ønsker mer enn oppbevaring.

Når normalskolen ikke funker
Det siste jeg gjorde før jeg tok sommerferie var å skrive en lang klage på skoletilbudet til barnet mitt. Den ble sendt med kopi til fylkesmannen. Samtidig søkte vi skolebytte til en annen kommune. Og sendte melding om at barnet skal ha hjemmeskole inntil til et tilfredsstillende tilbud er på plass. Vi har en stor og flott BPA ordning (brukerstyrt personlig assistanse). Jeg har ansatte som har kompetanse på å lage individuell opplæringsplan (IOP), som har kompetanse på alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) og som har lang erfaring med barn som mitt. Det tok den ansatte tre uker å lage en IOP og et opplegg til barnet. Likelang tid som det tok oss foreldre å rydde ut av kjellerstuen og gjøre den om til en base for hjemmeskole og for de ansatte. Barnet følger med og lærer. Barnet blir møtt på en måte som gir utvikling. Læringen er satt til hele dagen i alt vi gjør. Vi foreldre blir møtt med kunnskap og løsninger. Et lite håp tennes.

Skolen har brukt et år uten å klare å gi undervisning. Uten å klare å lage en undervisningsplan. Jeg synes det er fantastisk å ha ansatte som har så mye kunnskap, erfaring og glød. Ansatte som bruker av sin egen tid fordi de ser de kan gjøre en forskjell. Også synes jeg det er trist at i dag har en skole som ikke er for alle. En skole der du blir sett på som problemet, der de helst ikke vil ha kontakt med deg og heller vil fortsette å oppbevare barna. Det å møte pedagoger/skoleansatte som ikke ser utviklingsmuligheter på barnet ditt. Som kutter ut språktreningen fordi det var litt vanskelig. Vi foreldre får ikke informasjon. Skal det i det hele tatt være mulig?

Hjemmeskole
Så nå sitter vi her, facebook oversvømmes av innlegg fra spente foreldre som gleder seg til skolestart. Snart kommer bildene av skolesekker og barn i nye skoleklær med forventning i øynene. Storebror er en av disse. Han sendes med forventning i blikket og sommerfugler i magen av gårde til første skoledag. Lillebror starter andre klasse hjemme.

Er det misunnelse jeg kjenner på? Sorg? Mulig det, men aller mest kjenner jeg på tristhet, fortvilelse og oppgitthet. Jeg blir trist fordi det er så få som brenner for jobben de gjør med barn som har litt annerledes behov en de fleste. Jeg er trist med tanke på den manglende kompetansen som er på skolen. Jeg må presisere at det ikke er de ansatte på skolen som nødvendigvis gjør en dårlig jobb. De blir satt til å gjøre jobber de ikke er kvalifiserte til og de har ikke blitt gitt mulighet fil å utvikle seg faglig. Likevel så har de et ansvar når de påtar seg jobben. Dersom en ikke har kompetanse så må en heller ikke si ja.  Jeg er fortvilet og oppgitt av at jeg som mor må bruke så mye tid på at barnet mitt skal få den utviklingen og læringen han har krav på. Og jeg er bekymret for at det ikke fra skolen sin side blir ansatt mennesker som har den faglige kompetansen de skal ha.

Den offentlige skolens ansvar
Det er høyst ufrivillig at barnet mitt er tatt ut av skolen. Det var ingen andre alternativ. Håpet vårt er at et nytt skoletilbud er på plass før andre klasse er ferdig. At tredje klasse startes med nye klær, forventing i blikket og sommerfugler i magen.