Det er med en slags undring jeg har registrert at flere skulle boikotte OL-sendingene. Boikotten er en reaksjon på at homofile blir diskriminert og hunder blir avlivet i Russland. Vi kan ikke stå inne for det, vil markere at vi er mot. Vi kunne se det samme når de Olympiske leker ble avholdt i Kina. Vi var raskt fremme med pekefingeren. Misforstå meg rett: jeg er mot diskriminering; all form for diskriminering. Men jeg tror det er viktigere å starte med å feie for egen dør før man skal skylle naboens trapp.
OL kommer kanskje til Oslo. Til Norge. Det må vel være greit. Endelig kan vi få se OL sendingene uten en bismak i munnen. For i Norge blir vel ingen diskriminert? I Norge får alle leve lykkelig alle sine dager. Men det er ikke helt slik. Men kanskje det er først når vi får OL til landet at den «vanlige mann i gata» vil reagere på den diskrimineringen som skjer i Norge.
«Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som skjer hos deg selv.»
Til tross for at menneskerettighetene og norsk lov slår fast at ingen skal diskrimineres i utdanning og arbeidsliv, er virkeligheten annerledes. Mange funksjonshemmede mangler de samme mulighetene til utdanning og arbeid som andre har. De opplever at de stenges ute på grunn av diskriminerende holdninger, liten fleksibilitet og manglende tilrettelegging.
Nye undersøkelser viser at hele 8 av 10 skoler ikke er tilrettelagt for barn med funksjonsnedsettelser. Den ferske rapporten «Langt igjen?» fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) peker på at elver med fysiske funksjonsnedsettelser i stor grad ikke deltar i ordinær undervisning, mistrivselen er stor, de får dårligere karakterer og de fullfører i mindre grad enn andre elever.
Foreldre til barn med funksjonsnedsettelser lever i en virkelighet som er preget av mange tøffe valg. Valgene er tøffe fordi den ordinære skole ikke er klar til å ta imot alle barn. Kompetanse og ressurser blir ofte samlet i et spesialskoletilbud, som blir umulig å si nei til når tilbudet i den ordinære skole ikke holder mål.
Det samme ser vi arbeidsmarkedet. «– Dette forteller meg at vi har et alvorlig diskrimineringsproblem i norsk arbeidsliv», sa daværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken i 2012 da forskning viste at arbeidssøkere med utenlandsk etternavn ble diskriminert i arbeidsmarkedet. Og det er ingen grunn til å tro at dette har endret seg.
Er diskriminering som skjer i Russland mer alvorlig enn det som skjer hjemme hos oss selv? Eller er det noe med OL som vekker en rettferdighetssans hos folk? I så fall gleder jeg meg til OL i Oslo og pressemeldinger om at foreldre tar barna sine ut av skolen. De kan ikke ha skoler som bare er for noen barn. De kan jo ikke tolerere at barn blir diskriminert og utestengt. Ikke under OL!
Av Hege Tegler
