Tomas Sjødin

tomas sjødin bok 1Det er sjelden man har mulighet til å møte en helt. En helt man nesten tror man kjenner gjennom å ha lest så å si alle bøkene han har skrevet. Bøker som beskriver livet, glede, sorg og tap på en måte som gjør at man føler man var tilstede gjennom de prosessene. Men jeg var så heldig at jeg fikk gleden av å møte en av mine store helter; Tomas Sjødin. Det er nesten skummelt å møte et menneske man har så sterkt forhold til. Vil han innfri mine forventninger? Er han like bra i virkeligheten som på trykk?

Tomas og hans kone Lotta fikk tre sønner. Karl-Petter født i 1987, John født i 1989 og Ludvig født i 1993. Karl-Petter og Ludvig hadde en progredierende hjernesykdom som gjorde at de ble sykere og sykere. Dessverre døde Karl-Petter i 2002, og kort tid etter ble også Ludvig borte. Tomas deler på en fantastisk nær og ærlig måte sine erfaringer som pappa til to gutter som lever på lånt tid. Sorgen, håpet og gleden er viktige ingredienser i hans beskrivelser av en hverdag mange kan kjenne seg igjen i. Og nettopp ærligheten gjør at hans bøker på en unik måte skildrer hele spekteret av følelser det innebærer å være foreldre til et barn med funksjonsnedsettelser.

Tekst: Hege Tegler Foto: Luther Forlag

 Livet går sin egen vei

Det er et valg å være så åpen om barna sine og egen livssituasjon. Hva var tanken bak å skrive bøkene dine?

«Veldig lite i mitt liv har en stor og tydelig plan bak seg. Veldig mye hender bare, og blir bare til. Mitt forfatterskap har vært veldig planløst fra begynnelsen av. Jeg skrev noen krønikere i en avis i Sverige, og etter det har jeg aldri sluttet å skrive. I den ene krøniken for mange år siden nevnte jeg Karl Petter vårt første barn. Det handlet om hvordan man ser på noen barn. Og etter den krøniken raste det inn henvendelser fra mennesker som kjente seg igjen og takket for min åpenhet. Responsen på den ene artikkelen var enorm, og med tiden ble min første bok til. Boken «da trærne faller blir utsikten fra kjøkkenvinduet bedre», en helt uhørt lang tittel, til», sier han åpnet.

Tomas forteller at han tror mange ting i livet blir til på den måten. Ved tilfeldigheter om man velger å kalle det det. Men det å skrive har vært en viktig del av hans måte å håndtere livet på.

«Først tror jeg ikke vi tenkte så nøye over at vi var så åpenhjertelige og utleverte livet vårt på en måte. Gjennom min skriving ble jeg og Lotta nesten tvunget til å ta en del samtaler vi kanskje ikke ville klart ellers Jeg leste igjennom mine tekster og vi hadde lange gode samtaler rundt dem. Fikk spurt de store spørsmålene: Hvor er gud i alt dette? Kan vi klare å tro?

I ettertid ser vi at dette var utrolig verdifullt for oss, det har vært en utrolig viktig del av å håndtere vårt liv. Og fra John ble større fikk han også være med i prosessene. Det hendte han sa at han ikke ønsket at noen ting skulle skrives om, men stort sett ønsket han også å være åpen og dele fra hverdagen. John var også veldig stolt av bøkene.

Tomas ser ned på folkene som venter på togene før han fortsetter. «Hadde vi visst rekkevidden av hvor mange som skulle lese bøkene mine, og hvor stor responsen skulle bli hadde vi hadde vi nok ingen aning om. Hadde vi visst det så kanskje vi ikke hadde klart å være så åpenhjertige. For selv om vi ønsket at historien vår skulle ut til mennesker, var det allikevel veldig privat.», forteller han videre.

Les mer i nr. 4 2013 av Alle Barn er Barn