Tomme vedtak

Handikappede Barns Foreldreforening får stadig henvendelser fra medlemmer og pårørende som har vedtak. Vedtak om tjenester som ikke har latt seg gjennomføre. Klassisk eksempel er vedtak om avlastning, men kommunen finner ikke avlaster eller vedtak om spesialpedagogisk hjelp, men kommunen finner ikke kvalifisert personell. I praksis er vedtaket om bistand da et tomt vedtak.  Denne artikkelen handler om nettopp tomme vedtak. Skal pårørende akspetere tomme vedtak og i hvor stor grad?

Håvard Ravn Ottesen hro@hbf.no

Jussen
Uavhengig av om vedtaket gjelder barnehage/skole eller helse- og omsorgstjenester, ligger Forvaltningsloven til grunn. Kommunen er en offentlig instans og etter loven er et vedtak en forvaltningsavgjørelse. Jamfør lovens § 2 første ledd bokstav a er det et vedtak i det fire krav dekkes; 1) avgjørelse, 2) som treffes under utøvelse av offentlig myndighet, 3) som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter og plikter, 4) til private personer.

Det betyr at alle avgjørelser om at en får, eller ikke får tilbud om en tjeneste er å forstå som et vedtak. I saker som gjelder opplæring og undervisning samt helse- og omsorg er det også enkeltvedtak, hvor kravet er at det skal være en individuell vurdering som ligger til grunn. Det i motsetning til for eks kommunestyrets generelle vedtak om budsjettrammer. Om summen av individuelle vurderinger gjør at budsjettet ikke har stor nok ramme, plikter kommunen å prioritere innen rammen av forsvarlige tjenester hva de kan tilby. 

Forsvarlige tjenester
Både innenfor opplæring og helse er det noen normative rammer om hva som er forsvarlige tjenester. Eksempelvis at alle barn skal ha utbytte av undervisning de får, eller at avlastning skal tjene lovgivers intensjon; tid til fritid, ferie, lade batteriene og kunne være en omsorgsperson innenfor det foreldreansvaret. 

Kommunebyråkrater liker gjerne å bruke begreper som Laveste Effektive OmsorgsNivå (LEON-prinsippet) i det en skal utmåle helsehjelp. I dag bruker en også gjerne Beste Effektivte OmsorgsNivå (BEON).  Tilsvarende finner en innen skole og opplæring, men gjerne med politiske ord og føringer som tidlig innsats, i betydningen at å bruke ressurser tidlig gjør at barn og unge i mindre grad blir hengende unødig etter. 

Mange pårørende opplever i møtet med det offentlige at de får argumenter om at de ikke har budsjettrammer til å kunne yte mer, selv om det er faglig begrunnet behov for en større ytelse. Slike argumenter strider med lovgivers krav om at innbyggere skal få riktige tjenester når de trenger det. Byråkraten plikter å innvilge et forsvarlig tjenestetilbud og om det sprenger politisk vedtatte rammer, må en kommunal omprioritering til. 

Avlastningen som aldri kom
En kjent problemstilling er at kommunene ofte har bestiller – utførermodell. I det vedtaket blir fattet av tildelingskontoret eller hva det enn heter, sendes vedtaket til kontoret som har gjennomføringsansvar. Om kommunens barneteam har gjort en konkret vurdering av at familien har behov for avlastning av et gitt omfang (for enkelhets skyld i en tenkt sak; privat avlastning hver fjerde helg) – foreligger det et udekket avlastningsbehov. Dette behovet forelå forut for vedtaket, da kartleggingen av behov gjerne går over tid. Slitne foreldre ber om hjelp, og blir plassert i saksbehandlingskø. I det vedtaket fattes, følger det av sakens natur at vedtaket bør effektueres uten ugrunnet opphold. 

Dessverre er det slik at alt for mange familier opplever det motsatte. I det vedtaket foreligger, begynner en ny prosess, å finne egnet privat avlastning. Slike prosesser drar lett ut i tid, og i noen tilfeller ender en opp med å gå både vinter og vår uten at det etableres en fungerende avlastning. Fungerer ikke dette, er det grunn til å stille spørsmål om kommunen yter en forsvarlig tjeneste. 

Om det viser seg praktisk vanskelig å gjennomføre det vedtaket man har fattet står familien med udekket behov de har rett på. Eksempelvis at den private avlasteren ikke lengre kan jobbe hele helga (tre døgn) eller en ferieuke om sommeren som konsekvens av avlasterdommen i Høyesterett, endrer det ikke sakens faktiske grunnlag (familiens avlastningsbehov). 

I slike saker har familien rett på tilbudet, kommunen har også en plikt til å finne alternative løsninger som skal dekke familiens behov. Det stiller store krav til medvirkning og fleksibilitet. Dessverre kjenner HBF til familier som har opplevd at de har fått vedtak om avlastning, men at kommunene ikke har effektuert vedtaket.

Du kan alltids klage
Familier med store meromsorgsoppgaver har i dialogen med kommunens ansatte erfaring med alle mulige former for saksbehandling. Det være seg fra avslag på tjenester over telefon til et språk i møter og papirer som krever spesiell kompetanse for å forstå. Og er en uenig får en ofte høre at du kan jo alltid klage. 

Klagebehandling i kommunene kan det sies mye om, og hvem som har myndighet til å vurdere og avgjøre en klage varierer fra sak til sak. Noen saker er det fylkesmannen som har kompetanse på, andre er det kommunen selv, gjennom lokal klagenemnd, politisk ledelse og annet. Erfaringstall fra saksområder hvor fylkesmannen er klageinstans, viser at svært mange rettighetsklager omstøtes. I tillegg er det relativt få klagesaker ut i fra volumet med enkeltsaker kommunen fatter vedtak i. Det er grunn til å hevde at det er store mørketall, da mange pårørende ikke har overskuddet til å gjennomføre en klagerunde. 

I tillegg er maktbalansen mellom de det gjelder som har behov for et vedtak og kommunen som forvalter svært skjev. Pårørende som klager er redde for å oppleves som vanskelige og at de ved neste korsveg oppleves som kravstore. Derfor velger mange å unnlate å klage, og heller selv ta kostnaden. Kostnader som redusert yrkesdeltagelse, heller gjøre jobben selv uten kommunal bistand – listen er lang. Alt for i et forsøk på å unngå konflikt med en byråkrat i kommunen.