Inkludering eller spesialskole

Opplæringsloven gir alle elever rett til å gå på den skolen de sogner til og den sier at undervisningen skal tilpasses den enkelte elevs forutsetninger.

Noen foreldre mener normalskolen ikke passer for deres barn og vil ha et skjermet spesialtilbud, fortrinnsvis med høy spesialpedagogisk kompetanse. Andre vil ha barnet på nærskolen uansett hva de rådes til. Når vi foreldre er uenige med skolen eller PPT, ligger det som regel grundige vurderinger bak. Som andre møter vi skolen med forventninger til læring og sosial tilhørighet og deltagelse.

Av dem som greier å få barna inn i normalskolen gir et stort antall foreldre opp etter noen år, og sender eleven til spesialskole.

En mor forteller: «Da vår sønn – som har Downs syndrom – skulle begynne på skolen i Oslo, ba vi om møte med rektor på nærskolen et år i forveien. Han smilte da vi kom og sa at gutten selvsagt var velkommen. Men det var vanskelig. Veldig vanskelig. De hadde hverken nok rom, kunnskap eller lærere. Det var så mange andre problemer i skolen. Ressursene var så knappe. Spesialskolen derimot hadde helt andre forutsetninger.»

Tøssebro og Ytterhus (2005) mener at barn fra segregerte enheter har minst kontakt med jevnaldrende utenom skolen og at de trekker seg mer unna andre elever. Tilsvarende konklusjoner trekker Jon Erik Finvold (2013): «Barn som gjekk på spesialskular eller deltok mindre enn halvparten av tida i klassen hadde relativt sjeldan ein bestevenn, og var ikkje ofte på besøk hos klassekameratar. Sjansane for deltaking i organiserte fritidsaktivitetar var også klart betinga av segregasjon i undervisninga.»

En studie i Portsmouth, England, fra 1998 til 2002, sammenlignet en gruppe tenåringer med Downs syndrom som hadde vært fullt inkludert i normalskolen fra skolestart (5 år) med en tilsvarende gruppe fra spesialskole. Elevene i normalskolen lå 2 år foran i talespråk, 3 år foran i lesing og skriving og viste større fremskritt i matte. De viste i tillegg større sosial selvstendighet. Det er dessverre få slike undersøkelser som dette i Norge, men mye kan tyde på at deltagelse i den vanlige skolen gir bedre læringsutbytte med tanke på muligheter for deltagelse (f.eks. arbeid) i det ordinære samfunnet.

HBF mener at den ordinære skolen skal være for alle, også for våre barn med funksjonsnedsettelser. Vi vil ikke bli møtt med problemer og liksom-inkludering, der det ikke er avsatt tid til planlegging, der metodene ikke er tilpasset, der undervisningen overlates til en spesiallærer eller assistent på et grupperom, og der forventningene ikke står i forhold til barnas ressurser. Vi vil ha vilje til inkludering, og kunnskap og kompetanse om tilrettelegging og tilpasning. Vi er overbevist om at barna våre vil få best kompetanse for både arbeidsliv, sosial deltagelse og samfunnsdeltagelse ellers, i en inkluderende fellesskole. Men vi har forståelse for foreldre som likevel velger et spesialtilbud, spesielt fordi alternativet kan være lite tilpasset undervisning, sosial isolasjon og opplevelse av tilkortkomming i nærskolen.