«4. oktober 10 ble en liten gutt hengende fast med et hoppestrikk rundt halsen i ei overbygd sklie på barnehagen. Denne lille gutten er Danielen vår. Hjerneskaden er katastrofalt stor, og det var lenge usikkert om han i det heile tatt ville overleve, og til hvilket liv?»
Dette skrev moren Karina på bloggen der hun deler sine erfaringer fra en tilværelse som skulle bli ganske annerledes enn ventet. Men ved hjelp av brukerstyrt personlig assistanse, BPA, har foreldrene skapt det de ønsker for Daniel og familien; et liv som er så normalt som mulig.
De første sju månedene etter ulykken bodde foreldrene på sykehuset mens Daniel var innlagt. De skjønte fort at tiden de hadde foran seg kunne bli krevende. Fireåringen de skulle få med seg hjem igjen, var en gutt med store fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser.
Daniel hadde mistet språket og hadde lite egenbevegelse. Han måtte sondemates, kastet opp mye og sov nesten ikke om natten. Han hadde store spasmer og fikk senere også epilepsi som følge av kvelningen.
Foreldrene begynte raskt å tenke på hvordan de best kunne organisere den nye tilværelsen. Moren forteller at kommunen også kom fort på banen. Samarbeidsmøtene startet etter en måneds tid og det ble etablert kontakt med dem som hadde ansvar for BPA-ordningen i kommunen.
Les mer om Daniels historie i det siste Alle Barn er Barn, som nå er sendt ut til våre medlemmer.
