Mammaen til en autist, Line Natalie Røllheim Albertsen, har skolestarter i høst. Det får henne til å tenke. Vi har lånt teksten fra hennes blogg (https://mammantilenautist.blogg.no/). Hennes barn Oscar begynner på nærskolen. Om annerledeshet, forventninger, usikkerhet og at noen synes det er flott at vi er der, andre vil helst at vi skulle vært et annet sted…
Dagen i morgen I morgen kommer den, dagen jeg har gruet meg til i et år… Første skoledag… Andre gleder seg til denne dagen, noen spente, litt nervøse kanskje og betenkte. Men stolte og forventningsfulle… Jeg nervøs, engstelig, litt angst og redsel. Jeg/vi har gjort alle forberedelser. Skolen er klare sier de, barnehagen den trygge sonen, er over…Hvordan skal vi klare dette??? Vi har ikke noe valg! Oscar MÅ begynne på skolen. Alle barn må det. Andre barn er spente, nervøse, litt redde og forventningsfulle. Oscar er totalt uvitende om det som kommer…Han forstår ingenting av hvorfor disse endringene må til. Det går ikke an å forklare. Jeg må lære meg å stole på nye voksne. Stole blindt på dem for min sønn kan ikke snakke. Han kan ikke si hvis han er redd eller ikke forstår. Han kan ikke si at han vil ha mamma…Han kan ikke fortelle når han kommer hjem om hva han har gjort og lært. Om det som var vanskelig, nye venner og det fine… Jeg må bare akseptere dette…sånn er det…Jeg må stole på de andre. Og DET er faktisk jævlig vanskelig. De er fine folk og de har jobbet hardt og de har gode intensjoner og jeg ser at de er flotte mennesker…Men jeg VET ikke… Det er noe jeg må jobbe med. I morgen er første dag i resten av Oscar sitt liv. Dette vil kanskje bli for alltid… Det er fint å tenke på hvor mye den nydelige gutten min kan! Han kan si mamma og ja og nei. Han kan vise at han vil bade, er sulten og vil ut. Han har kommet så langt og jeg er så solt! Men han kan ikke snakke. Kan ikke si om han har det vondt, er lei seg eller redd… Imorgen møter vi en stor gjeng med forventningsfulle barn og voksne. Noen synes det er flott at vi er der, andre vil helst at vi skulle vært et annet sted… Det er trist og vondt å vite at noen har tatt seg tid til å sende meg en mld og spørre om hvorfor Oscar ikke går på spesialskole. Skrive at han ikke har noe på en “normal” skole å gjøre for han er ikke “normal”… Dette mennesket har barn i klassen der min sønn skal gå…Hvordan vil dette barnet ta imot min kjære, vakre spesielle Oscar??? Og vi er også fulle av forventninger. Vil de andre akseptere Oscar, vil de ta imot han. Vil de se glede og verdi i min sønn slik som jeg gjør??? Vi kommer til å synes, skille oss ut. Være annerledes… Hvordan blir vi tatt imot??? Det får vi ikke vite før dagen imorgen…
