En barnehage-historie

Som forening opplever vi til stadighet å bli kontaktet av
foreldre til funksjonshemmede barn, som stiller seg undrende til at HBF
tilsynelatende er ensidig opptatt av at funksjonshemmede barn skal inkluderes i
det lokale barnehage- eller skoletilbudet, framfor at det benyttes
spesialiserte/segregerte tilbud. Mange foreldre sitter med nettopp motsatt
erfaring, nemlig at barna har startet i det ordinære, kommunale tilbudet, men
negative erfaringer har gjort at foreldrene har valgt overgang til det
segregerte tilbudet, kanskje på tross av lang reisevei og andre praktiske
utfordringer. Hvorfor er det sånn? Det virker jo som et paradoks at praksis i
hverdagen skal gå i stikk motsatt retning av de rådende intensjoner i for
eksempel lovverk og veiledningsmateriale som støtter inkluderingstanken i
samfunnet. Vi har jo også mye forskning som støtter inkluderende tilbud, men
det er tydeligvis langt mellom teori og praksis. For ingen vil vel ofre barnet
sitt for et gyldent ideal om inkludering i barnehage eller skole når
virkeligheten er tøff og brutal. Så hva skal da til for å få til de gode
løsningene i en ordinær barnehage? Denne gangen valgte vi å starte i andre
enden – vi oppsøkte en barnehage som tilbyr en skjermet avdeling og fant ei
jente som har prøvd den nevnte rekkefølgen, nemlig først et ordinært tilbud for så å konstatere at det ikke er tilstrekkelig og deretter bytte over til denne
skjermede enheten.

(Tekst: Hanne F. Olsen Foto: illustrasjon)

Felicia

Vi møtte Felicia Trøhaugen (6) en helt vanlig dag i barnehagen.
Hun går i Strømmen barnehage på base 3, som er en forsterket avdeling i én av
kommunens fire ressursbarnehager (barnehager med tilrettelagt avdeling for
funksjonshemmede barn). Felicia går sammen med 4 andre barn, og det er til
sammen 8 voksne knyttet til basen. Felicia er strålende fornøyd, og viser
villig fram både sanserom og puslespillkunnskaper. Hun har en voksen med seg
hele tiden som sikrer en-til-en-oppfølging. Mamma Katarina forteller at Felicia
har hatt en rivende utvikling og trivsel siden hun kom over på denne
spesialbasen, men at det slettes ikke alltid har vært slik. Da Felicia begynte
i barnehagen for noen år siden, var hun tilknyttet en annen, ordinær base i
samme barnehage. Problemet var at det ikke fulgte noen ressurser med på lasset,
så en egen voksenressurs var ikke aktuelt, til tross for at dette var tilrådet
i sakkyndig vurdering. Dette gikk ut over utvikling og kommunikasjon, og det
var heller ingen muligheter til å trekke seg litt tilbake dersom hun ble
sliten. Pappa Jørn forteller at på det verste hadde Felicia et stort epileptisk
anfall hver eneste fredagsnatt, i
tillegg til mye småanfall og epileptisk uro gjennom dagen, noe de relaterte
direkte til en svært anstrengende hverdag. Felicia har Aicardi syndrom, som er
en sjelden genetisk sykdom som kjennetegnes blant annet av epilepsi. Epilepsiformen
øker sensitiviteten for støy, og dermed behovet for hvile. Hun har dessuten nedsatt
førlighet i den ene armen, hvilket gjorde det vanskelig å nyttiggjøre seg
tegn-til-tale, som var det rådende alternativet til språk i kommunen. Mye
frustrasjon ble oppdemmet, inntil hun omsider fikk utredning gjennom PITH
(Prosjekt Intensiv Trening og Habilitering). I dag benytter hun aktivt
PCS-symboler, etter iherdig opplæring fra foreldre og en entusiastisk
spesialpedagog på basen.

Problemorienterte løsninger

Mor forteller at hovedproblemet på den ordinære basen var at
det ikke fulgte øremerkede midler med Felicia. I tillegg viste kommunen lite
velvilje til å yte ekstra ressurser på grunn av at Felicia kunne ha gått på den
skjermede avdelingen fra første dag. På den ordinære avdelingen var det 12 barn
i alderen 0-3 år og 4 voksne, og foreldrene fikk beskjed om at det ville gå ut
over de andre barna dersom Felicia skulle ha mer hjelp enn det hun allerede
fikk. I tillegg var det dårlig plass til hjelpemidler. Det var ikke aktuelt å
benytte areal på den skjermede basen i samme barnehage, til tross for at dette
praktisk talt lå vegg i vegg. Da måtte Felicia flytte permanent over på denne
basen. Nåværende spesialpedagog, Marit Sannerhaugen bekrefter at kommunen
bevisst styrer midlene mot den forsterkede avdelingen og at det ikke gis ekstra
ressurser i det ordinære tilbudet, slik Felicia opplevde, hvilket fører til en
innslusing av barna til den segregerte løsningen.

Konsekvenser

Foreldrene understreker at de ansatte på ordinær avdeling
gjorde sitt beste innenfor tildelte rammer, men likevel var forholdene til
slutt så ille for Felicia at hun startet med selvskading. I følge kommunen
kunne de ikke sette inn assistent til Felicia i det ordinære tilbudet, men
derimot ville hun få dette på den skjermede basen. Foreldrene så ingen annen
løsning enn å flytte henne over på base 3, og i løpet av kort tid blomstret
Felicia opp og utviklet kommunikasjon, samt sluttet med selvskadingen. På base
3 er det høy voksentetthet med god kompetanse (blant annet spesialpedagog,
ergoterapeut og vernepleier), barna har oppfølging en-til-en med et begrenset
antall voksne tilknyttet seg. Felicia har tre faste voksne som bytter på, men
oftest kun to forskjellige i løpet av barnehagedagen. De ansatte kjenner
Felicia veldig godt, og kan uten problemer tolke hennes kommunikasjon og sikre
riktig stimulering og oppfølging. Hun følger fast dags- og ukeplan som er nøye
planlagt og kvalitetssikret av spesialpedagogen, hun har svømmetilbud, tilbud
om boblebad og det er varme i golvet. Alt dette manglet på andre siden av
veggen i den ordinære basen. Spesialpedagog Sannerhaugen og foreldrene er ikke
i tvil om at dette er et spørsmål om organisering og kompetanse.

Gresset er grønnere…

Vi ser det opplagte valget til foreldrene Trøhaugen, men
undres over at forskjellen kan være så stor på hver sin side av en vegg. Det
sies at gresset ikke er grønnere på andre siden, men Skedsmo kommune gjør
jammen dette ordtaket til skamme. Samtidig vet vi at denne kommunen ikke er
alene om dette. Segregering er en generell tendens i utviklingen av kommunale
barnehage- og skoletilbud, og det begrunnes fra kommunalt hold med at det vil
gi det beste tilbudet til barna. Men med Felicias eksempel friskt i minne kan
vi si at det snarere vitner om uvilje fra kommunen til å organisere tilbudet på
en fornuftig måte når foreldrene i utgangspunktet ønsker at barnet skal gå i
ordinær avdeling, og at det ikke harmonerer med kommunens planlagte økonomi i
tilbudet.