Fikk det sosiale livet med vennene tilbake da nærskolen ble universelt utformet

Pia (11) fra Kristiansand fikk et nytt liv da den lokale barneskolen ble pusset opp og ble universelt utformet. – For Pia har livet totalt endret seg. Vi har igjen den lykkelige, sosiale jenta vi vet hun er. Og venninnene betyr alt for henne, forteller mamma Line Hasund Vareberg. 

Denne historien handler om Pia (11) som i høst starter  i 6. klasse på nærskolen. Hun har cerebral parese, sitter i rullestol og har endel utfordringer med synet. Er kognitivt på samme nivå som jevnaldrende. – Pia gikk i en kommunal barnehage, med en blanding av barn med og uten funksjonsnedsettelser, der alle lekte med alle. Hun hadde noen fantastiske år der. Men vi  visste at avgjørelsen om skolevalg måtte tas i god tid før første klasse, forteller mamma Line. Nærskolen fra 50-tallet hadde aldri hatt elever med rullestol før og det var langt i fra tilrettelagt. I tillegg mente fagfolk at store klasser med mye støy ville være svært utfordrende.

Fra nær- til spesialskole
Familien måtte etter hvert innse at det ikke ville fungere for Pia på nærskolen. – Vi undersøkte da kompetanseskolene i byen, begge langt unna. Der fikk vi beskjed om at Pia var for kognitivt sterk og ikke ville passe inn. Det var heller ikke sikkert at hun hadde fått plass. Tilfeldighetene ville ha det til at det året før ble åpnet en friskole noen kilometer unna. Ikke i nærområdet, men mye nærmere enn kompetanseskolen. Dette var en liten skole og uteområdet var flatt og fint. I tillegg var de kun seks elever i klassen. – Vi foreldre er i utgangspunktet skeptiske til friskoler og mener alle barn har godt av å gå på skolen der elevene er ulike både i forhold til religion, etnisitet og bakgrunn, men vi fant ut at vi var nødt til å svelge noen kameler og velge det vi trodde var rett for Pia. Vi opplevde at hun ikke passet inn på hverken kompetanseskolen eller nærskolen, så dette var i grunnen det eneste alternativet.

De første årene
For Pia var de første par årene fine, men hun kjente fort på utenforskapet i forhold til de andre barna. Hun var den eneste i klassen med en funksjonsnedsettelse, den eneste som måtte ut av timen for å få spesialundervisning, og den eneste som alltid måtte ha en voksen rundt seg klar til å hjelpe. I tillegg til dette var hun ikke endel av menighetsmiljøet de fleste andre barna tilhørte, hun ble dermed annerledes på dette området også. Det ble også en større og større utfordring at skolen lå så langt unna, og hun derfor måtte ha taxi til og fra skolen. Siden hun ikke kunne ta buss eller kjøre med rullestolen til skolen, mistet hun alle muligheter til relasjonsbygging på skoleveien og ikke minst alle avtaler med venner som blir gjort på impuls på vei hjem fra skolen. – Dersom Pia skulle bli med noen hjem, måtte vi foreldre komme på skolen og kjøre henne dit hun skulle. Det samme hvis noen skulle være med henne hjem. Ville taxisjåføren si ja til å ta med et ekstra barn?

Ensom og utenfor
Det ble vanskeligere og vanskeligere å gå på friskolen. Hun falt mer og mer utenfor. De andre var med hverandre hjem «hele tiden», var stadig på overnattinger og på felles aktiviteter på fritiden. – Det eneste hun var med på var bursdager – noe det så klart ikke ble mye av på grunn av klassestørrelsen. Samtidig kunne vi bare kikke ut av vinduet og se nabojenta på samme alder fra nærskolen ha alle jentene i klassen på bursdag i hagen. – Pia, som alltid har vært ei glad og sosial jente, visnet mer og mer. Ettermiddager og helger var stort sett alltid sammen med oss foreldre. For oss foreldre var det vanskelig å være på fellestreff som skoleavslutninger og 17. mai. Pia var ensom og hang rundt de voksne, assistenten, læreren og spesialpedagogen i stedet for klassevennene. – Vi ville jo så gjerne feire 17. mai på nærskolen som både storesøster og mor hadde gått på. Denne festdagen vi alltid har vært så glad i ble plutselig en av de verste dagene i året.

Spesialskole?
Da hun begynte i fjerde klasse var hun så fortvilet at vi kjente vi måtte gjøre noe. – Vi sjekket opp kompetanseskolen igjen, fikk nå beskjed om at hun kunne komme inn, men ikke før ett år senere på grunn av lang søknadsfrist. Etter et besøk der og samtaler med teamet rundt Pia, så vi derimot kjapt at dette nok ikke ville være det beste for Pia, forteller Line.

Løsningen!
Tilfeldigheter igjen, nærskolen ble rehabilitert og tilrettelagt! Etter noen samtaler med læreren, rektor og teamet rundt Pia ble det enighet om å bytte skole. Det gikk fort, allerede to måneder etterpå var hun på plass.

– Og for en opptur det har vært! – Nå kjører Pia frem og tilbake med rullestolen til skolen selv, alltid i følge med venninner. Har de sykkeldag tar hun sykkelen. Her er det nå avtaler med flere ulike venninner stort sett hver dag og overnatting og hytteturer i helgene. Hun har begynt på håndball med jentene i klassen – selvfølgelig litt utfordrende, men håndballfestene og samholdet med jentene er det viktigste – hun er en del av laget og gjengen. Pia har endelig blitt kjent med nabolaget og «alle» vet hvem hun er. Det er jo også en trygghet i tilfelle det skjer noe med rullestolen på veien. Nå er det turer på butikken med to venninner hengende bakpå rullestolen. – Hun er ikke lenger den eneste som må ut av klassen, det er flere som har behov for assistent og hjelp. Og venninnene er fantastiske og hjelper til med glede der de kan. Det å ha over 20 jenter å spille på i forhold til fem, ser vi også på som en stor fordel. Og ikke minst; det er klassebursdager med både gutter og jenter nesten hver eneste måned. Nå gleder vi oss bare til restriksjonene er over og vi endelig kan feire 17. mai på nærskolen igjen!

– For Pia har livet totalt endret seg. Vi har igjen den lykkelige sosiale jenta vi vet hun er. Og venninnene betyr alt for henne.

Ungene i nabolaget
– Vi blir så utrolig triste av å tenke på hvor mange barn som ikke kan gå på nærskolen på grunn av mangel på universell utforming. Nærskolen og kontakten med barna i samme nabolag har så utrolig mye å si – mest for barnet, men også for foreldrene, sier Line.

– Det at barn med funksjonsnedsettelser havner på kompetanseskoler eller friskoler på grunn av manglende tilrettelegging føles nesten som å gjemme dem bort. Hvordan skal andre barn få vite at det finnes barn som har funksjonsnedsettelser når de aldri ser de? Dette setter jo integreringen langt tilbake. Det å kunne se og bli kjent med disse barna skaper aksept, forståelse og toleranse – noe absolutt alle er tjent med, sier Line. – I etterpåklokskapens navn tenker vi nok at vi hadde sendt henne på nærskolen til tross for manglene når vi ser hvor mye det sosiale og kontakten med nærmiljøet har å si. Da måtte heller assistentene og lærerne ha båret henne rundt omkring! – Vi synes det er en skam at det er slik. Hvordan kan det fungere så godt i kommunale/offentlige barnehager, for så å forsvinne helt når det kommer til skoler? Hvorfor tas det ikke tak i dette før barnet begynner?

17. mai 2022
– For når foreldre som oss ser det ikke er tilrettelagt, så er det neimen ikke alle som orker å kjempe alle de kampene det er for å få ting på plass før barnet skal begynne. Da velger de heller et annet alternativ. Og hva skjer da? Ingen ser behovet og det tilrettelegges heller ikke – og sånn fortsetter det, sier hun. – Nå gleder vi oss bare til restriksjonene er over og vi endelig kan feire 17. mai på nærskolen igjen. Vi gikk glipp av det i fjor og i vår. Så i 2022 – da blir det feiring