Norske kommuner gjør som de vil. Tjenestene til funksjonshemmede blir ikke styrt av individuelle behov og rettigheter i lovverk. Kommunene styrer etter budsjett, og om nødvendig bryter de loven. I fjor jublet vi over helseministerens klare svar: - Om retten til å bor hvor en vil, med hvem en vil. Dagens minister svarer ikke på spørsmålet og lar kommunene styre på.
Norske kommuner og deres interesseorganisasjon KS ville, om det var en olympisk gren, hatt både gull, sølv og bronsemedalje i syting. Norske kommuner har så dårlig råd. Norske kommuner har så få folk tilgjengelig. Det er krevende å få dette til. I tillegg har kommunene siste årene investert i å bygge nye bygg, som må fylles. lllustrasjonsbildet i denne saken er en nybygget bolig i Tromsø, hvor tjenestene presumptiv er gode. Denne og en noen få gikk gjennom landsomfattende tilsyn uten lovbrudd. Ære være kommunen for det. Bildet illusterer likevel mangel av valgfriheten innbyggere får i møtet med kommunen. . I den andre delen av landet, helt sør bor vår leder Annette Jensen. Hun har nylig stått frem med sin sønns Maximillian historie, hvor Kristiansand kommune nekter å la han fortsette med en fungerende BPA ordning, av økonomiske årsaker. De vil heller at han skal flytte inn i barnebolig og i fravær av et reellt vedtak de kan klage på, er valgfriheten å sitte igjen uten tjenester. Nylig publiserte også VG en sak om Anita som mer eller mindre over natta ikke lengre var i huset hun eier, men befant seg i nabokommunen fordi kommunen meldte flytting. Det uten at mor og verge var informert. Kommunen definerer det ikke som tvang, men nødvendig for å kunne yte helse- og omsorgstjenester til Anita. Slike saker ryster mange, også våre medlemmer, foreldre til barn som skal vokse opp og bli selvstendige. Det kan ikke være slik at kommunene fritt kan bestemme hvor folk kan bo for å få tjenester. Flytter en inn et sted, risikerer en at rett etter gjelder ikke det lengre. Kommunene har etter loven stort fritt skjønn til å finne beste løsninger, eller som KS sier - i kommunene, der liv leves, er det beslutningene skal tas. De med skoa på må få muligheten til å styre. Men evner de det?
SV har en vara som også er vernepleier, Cato B Ellingsen. Tidlig i 2023 stilte han spørsmålet til daværende helseminister Ingvild Kjerkhol om funksjonshemmedes rett til å selv velge hvor de skal bo. Svaret var entydig:
Personer med funksjonsnedsettelser skal kunne velge hvor de vil bo, og jeg vil understreke at regjeringen vil at personer med nedsatt funksjonsevne, på lik linje med andre, skal kunne velge hvor og hvordan de bor. Helseminister Ingvild Kjerhol 2023
I lys av avsløringene om at så ikke er tilfellet kom et nytt spørsmål fra Ellingsen til nåværende minister, Jan Christian Vestre. Han velger ikke å svare på spørsmålet, men endrer forrige ministers klare ordelag. Svaret i 2024, året etter er derfor (våre understrekninger):
Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at personer med utviklingshemming, på lik linje med andre, skal kunne påvirke bolig og boform – og med hvem de skal bo. Helseminister Jan Christian Vestre 2024
Endringen i ordlyd fra ministernivå er alvorlig. Når den ene ministeren sier en skal kunne velge (fritt) det ene året og en året etter har en regjering som ønsker å legge til rette for å påvirke, betyr dette i klare ordelag at ministeren gir kommunene carte blanche til å gjøre som de vil. I stedet for å være mennesker som skal være likestilt som folk flest, blir funksjonhemmede omdannet til å bli omsorgsobjekter som kommuene fritt kan plassere der de mener det er best. Dette strider også i mot hva hans underliggende direktorat, Helsetilsynet selv skriver i en fortolkning om ressursmessige hensyn knyttet til ansatte og tjenester i hjemmet. Her er det en konkret vurdering om retten til å bo hjemme i eget hjem (eid eller leid) før en flyttes inn i institusjon. Det skal mye til for at så skal skje og om den det gjelder motsetter seg må det være tunge grunner for å flyttes, eksempelvis at det kreves særskilt utstyr og kompetanse som ikke kan forventes i et hjem - men på insititusjon, Økonomi nevnes, men det skal mye til før flytting skjer. Siste tiders hendelser tilsier at kommunene prøver å senke denne lista og velger å flytte folk, mot sin egen eller verges vilje. Det er hva vi kaller tvangsflytting. Det er ikke greit, våre medlemmer og deres barn skal bygge bærekraftige løsninger hvor foreldre kan stole på at det offentlige tar ansvaret de etter loven har fått.
Vi kan ikke sitte stille å se på at budsjettet til kommune trumfer loven. Som pårørende tvinges du til å akseptere løsninger hverken den det gjelder eller du har akseptert, alternativet er ingen tjenester. Ingen av alternativene er gode. Her må rettssikkerheten bedres for vår gruppe.