Gro er mamma til Store-Sindre (18), og for drøye ti år siden kom fostersønnen Lille-Sindre (11) inn i familien.
Tekst: Kjersti Salvesen Fahre, Foto: HBF
– Vi startet som avlastningsfamilie for ei jente på fire – for å kjenne litt på det å ha et annet barn hos oss, samt det å ha barnevernet tett på oss. For både Sindre og oss voksne var dette en god opplevelse, sier Gro Mikalsen.
Da de så en annonse fra Aline Spedbarnsenter (Barne- og familieetaten i Oslo kommune) – om at små barn trengte fosterfamilier, tok de kontakt.
– I telefonsamtalen fikk jeg spørsmål om hvilken annonse det gjaldt, den vedrørende gutten med Downs syndrom, eller den andre? Det var jo egentlig den andre vi hadde sett. Men der og da ble jeg interessert i den andre. Jeg snakket med han som var mannen min da, som nå er min eksmann, og med Sindre. Vi leste mye om Downs sydrom – og «kjente kallet», forteller Gro.
Slik ble det til at familien enstemmig søkte om å bli fosterhjem for den åtte måneder gamle gutten med Downs syndrom.
– Vi følte vi var unge, hadde nok ressurser og mye energi. Sønnen Sindre var sju-åtte og skolegutt. Ved å være hjemme med et barn med Downs sydrom, ville Gro samtidig få muligheten til å være tilstede når eldstegutten kom fra skolen og følge ham opp bedre.
Les mer i nr.4 2012 av alle barn er barn
