Den største minoriteten i Norge i dag er funksjonshemmede. Funksjonshemmede er mennesker som også soleklart og selvfølgelig har menneskerettigheter og rett til et godt og inkluderende liv. BPA skal være et likestillingsverktøy som sørger for at rettighetene blir oppfylt, at man kan få delta og være inkludert på lik linje med andre, ha selvbestemmelse og kunne bo der man ønsker. Tjenesten er lovpålagt, og et tilbud man har rett til å velge hvis man oppfyller kriteriene om antall timer hjelp man behøver.
av: Elizabeth Vatle Helgesen Chigwida, tillitsvalgt HBF
Nok en gang nedprioriteres den lovede stortingsmeldingen om BPA. I dag er det kommunene som har ansvaret for tildeling og oppfølging av BPA tjenester, noe som har ymse utfall siden kommunene praktiserer forskjellig. Det skyldes noen ganger mangel på kunnskap og kompetanse. (Det er heller ikke til å stikke under en stol at kommuneøkonomi spiller inn, selv om det ikke er lov å begrunne avslag ut ifra det).
Det har siden 2019 pågått et arbeid igangsatt av Solberg-regjeringen for å gjennomgå og forbedre BPA ordningen siden praksis og forståelse av ordningen spriker fra kommune til kommune.
Det snakkes mye for tiden i media og i politikken om at stadig flere unge blir uføre og at dette må snu. Alle skal med, alle må og skal inkluderes. Diskriminering er forbudt ved lov og man kan få straff for det. Allikevel opplever funksjonshemmede stadig diskriminering i landet vårt. Et viktig grep for å skape inkludering og ikke diskriminering er å gi folk like muligheter. BPA er et nyttig likestillingsverktøy for å få folk med funksjonshemming ut i samfunnet, inn på arenaer hvor de kan bidra, inn i arbeidslivet, eller å selv kunne velge hvor de ønsker å bo. Å kunne bo hjemme og ha BPA kontra å bli plassert på institusjon for eksempel.
Brukerorganisasjoner og BPA-utvalget ønsker en ny statlig BPA tjeneste slik at BPA reelt kan bli det likestillingsverktøyet det er ment som, uavhengig av hvor i landet man bor og uavhengig av hvordan kommuneøkonomien er. Slik det er i dag må man søke på ny hvis man flytter til en ny kommune, noe som både fører til at noen ikke tør å flytte i redsel for mindre eller helt bortfall av tjenestetilbud. Andre igjen blir «BPA flyktninger» og ser seg nødt til å flytte til en kommune som erfaringsmessig gir bedre BPA tilbud. Det sier seg selv at dette er en uholdbar løsning, og nok en form for diskriminerende praksis vi ikke kan godta.
Helse og omsorgsminister Jan Christian Vestre (Ap) svarte i september på et spørsmål fra stortingsrepresentant og medlem av Helse og omsorgskomiteen, Erlend Svardal Bøe (H) om den lovede stortingsmeldingen vil foreligge innen utgangen av 2024 slik det er gjort stortingsvedtak på.
Vestre avkrefter og skylder på for lite tid til å få levert en stortingsmelding om BPA til satt tidsfrist. Samtidig kommer han med uttalelsen at mener at nettopp dette er starten på et viktig arbeid og at han snart vil innkalle til møter med brukerorganisasjoner og aktører til samtaler og vil også involvere kommuner og tjenesteleverandører i arbeidet med å legge grunnlag for veien videre. Han mener at det som har kommet frem i BPA- brukerutvalgets utredning og innspill til NOU-en har synliggjort uenigheter om mål for ordningen, finansiering og innramming.
Dette føles i beste fall som en ny runde rundt grøten, en utmattelsestaktikk som feier under bordet den mengden informasjon som allerede er samlet inn, all jobben som nettopp brukerorganisasjoner, blant annet HBF, og andre aktører allerede har gjort. Vi trenger ikke mer prat. Vi trenger handling.
