Praktisk bistand

Avlastning hjemme og i bolig

Avlastningstiltak

Avlastning er et tilbud til den som gir omfattende omsorg til en person med stort omsorgsbehov. Formålet er å avlaste den som gir omsorg. Avlastning kan gis som noen timer enkelte dager eller som et lengre døgnbasert avlastningstiltak. De skal i størst mulig grad organiseres etter familiens ønsker. Det må søkes om avlastningstiltak og kommunen vurderer omfang og innhold og fatter vedtak. Vedtaket skal inneholde opplysninger om omfang, eventuelt avslag, klagefrist og hvor klage kan sendes.

Det betales ikke egenandel for avlastning og utgifter til ledsager, transport, mat og liknende skal dekkes av kommunen.

Kontakt: Kommunen

Les mer : Sosialtjenesteloven § 4–3, jf. § 4–2 b

Bolig med heldøgns omsorgstjeneste – barnebolig

Når barn (under 18 år) har svært alvorlige funksjonsnedsettelser eller av andre årsaker har et omfattende omsorgs- eller oppfølgingsbehov, kan det være behov for et bo- og omsorgstiltak. Dersom barnet må ha egen fast bolig, er det aktuelt med barnebolig.

Gjelder det avlastningstiltak i en bolig som kommunen regelmessig benytter til slikt formål, kalles dette en avlastningsbolig.

Barnebolig er i sosialtjenesteloven definert som bolig med heldøgns omsorgstjenester. Enkelte kommuner yter avlastning i boliger hjemlet etter denne bestemmelsen, og barnet kan da for eksempel bo halve tiden i barnebolig og halve tiden hjemme.

Kontakt: Kommunen

Les mer :  Sosialtjenesteloven § 4–3, jf. § 4–2 d

Brukerstyrt Personlig assistent

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har som formål å gi praktisk hjelp til personer med omfattende og langvarige hjelpebehov.

Det dreier seg om hjelp i dagliglivet, til praktiske gjøremål, egenomsorg og personlig stell både i og utenfor hjemmet. Hensikten er at brukeren skal få et aktivt og mest mulig selvstendig liv.

Brukerstyringen er utgangspunktet for denne ordningen. Det betyr at brukeren er arbeidsleder for egen assistent(er) og selv gir opplæring og bestemmer hvor, når og hvilke gjøremål assistenten(e) skal bidra med. Både de som ikke selv kan ivareta brukerstyringen og arbeidslederrollen og de som trenger bistand til dette, kan få BPA. Det vil variere fra person til person hvor stor del av brukerstyringen den enkelte kan utøve selv.

Den vanlige organiseringen av BPA er at brukeren er arbeidsleder for sin egen assistent(er). Kommunen eller et andelslag av brukere, er oftest arbeidsgiver for assistenten med de rettigheter og plikter dette medfører. Av og til er brukeren selv både arbeidsleder og arbeidsgiver, men det forutsetter at brukeren er myndig.

BPA kan innvilges av kommunen i stedet for andre tjenester som avlastning, støttekontakt, hjemmehjelp og lignende. Kommunene står fritt til å organisere tjenestene sine så lenge den overholder lovpålagte plikter. Hvilke tjenester brukeren ønsker skal imidlertid tillegges stor vekt. Det avgjørende er om BPA er den beste og mest hensiktsmessige måten å gi praktisk bistand på. BPA kan tildeles uavhengig av brukerens boform.

Spørsmålet om rettighetsfesting er under behandling i departementet.

Støttekontakt / fritidskontakt

Støttekontakt er en person som får godtgjørelse fra kommunen for å hjelpe et annet menneske, slik at han eller hun kan ha et sosialt liv og en meningsfull fritid. Aktiviteter kan være å komme på besøk hjemme, bli med på kafé, kino, konserter, idrettstilstelninger eller andre sosiale aktiviteter. Kommunene organiserer sin støttekontakttjeneste på ulike måter og noen kaller det fritidskontakt, treningskontakt eller tilrettelegger.

Tjenesten kan gis individuelt eller i grupper. Det er i teorien ingen hindringer for at noen du kjenner og har tillit til, kan være støttekontakt. Den enkelte dekker egne utgifter ved fritidsaktivitetene selv om ordningen er fritatt for egenandel. Kommunen dekker støttekontaktens utgifter ved aktivitetene.

Sosialtjenesteloven § 4–3, jf. § 4–2 c

 Ledsagerbevis

Ledsagerbevis er en dokumentasjon på at en person med funksjonsnedsettelse har behov for bistand på kulturarrangementer, trenings- og svømmehaller, kollektivreiser osv. Ordningen er ment å forebygge isolasjon og bidra til økt livskvalitet. Ikke alle kommuner har innført ledsagerbevis. Noen private arrangører aksepterer beviset, mens andre gjør det ikke.

Statens råd for likestilling av funksjonshemmede har utarbeidet veiledende retningslinjer for kommuner som vil innføre ledsagerbevis.

TT-kort

Dette er en tjeneste beregnet på personer med funksjonsnedsettelse og på forflytningshemmede som ikke kan bruke ordinær kollektivtransport eller eget kjøretøy.
Et TT-kort dekker et bestemt antall reiser med drosje eller spesialbil. Det betales egenandel for hver tur.

Reglene varierer for hvem som kan tildeles TT-kort. Kommunen kan gi nærmere opplysninger om ordningen og gi veiledning om hvordan det søkes om TT-kort.

Parkeringskort for forflytningshemmede

Parkeringskortet gir forflytningshemmede rett til å parkere på spesielt -oppmerkede parkeringsplasser. Ordningen er hjemlet i «Forskrift om -parkering for forflytningshemmede» og gjelder på alle offentlige parkeringsplasser merket med offentlig trafikkskilt. Tillatelsen gir rett til avgiftsfritak og utvidet tidsbegrensning. Offentlige parkeringsplasser for forflytningshemmede er skiltet med hvit P på blå bunn sammen med rullestolsymbol som underskilt. Parkeringskortet er utformet slik at det kan benyttes i hele Europa etter de enkelte lands regler. Denne bestemmelsen gjelder også for utenlandske statsborgere som oppholder seg i Norge.

I følge retningslinjene til forskrift om parkering for forflytningshemmede, er forskriftene vedtatt for å sikre en mest mulig lik og rettferdig behandling av forflytningshemmede. En vil likevel oppleve store forskjeller fra kommune til kommune og fylke til fylke. Dette kommer av at etterspørselen kan variere noe i forhold til størrelsen på stedet og trafikktettheten. Formålet med forskriftene er uansett at det er de med forflytningsproblemer som skal nyte godt av ordningen, ikke funksjonshemmede generelt.

Det er kommunens oppgave å vurdere behovet for parkeringslettelse. I større kommuner er det vanligvis parkeringsetaten som har ansvar for parkering for forflytningshemmede. I mindre kommuner kan det være servicekontoret, sosial-kontoret eller teknisk etat som skal kontaktes.