Blant HBFs medlemmer er det mange foreldre til barn i rullestol. Svært mange av disse søker, og får avslag om HC tilpasset bil (NAV type 2). For å illustrere tematikken, har vi fått lov å bruke historien til Kim i Oslo, som først fikk beskjed om at han trengte elektrisk rullestol for å få bil, og når el-rullestolen var på plass, fikk han beskjed om at rullestolen skulle dekke transportbehovet.
Å få tildelt såkalt type 2 bil (kassebil tilpasset rullestol) for barn er utfordrende. Mange foreldre prøver og får avslag. Selv om NAV har lempet på kravet om at en ikke kan komme seg inn og ut av bilen på egenhånd, stilles det strenge krav til svært begrenset gangfunksjon.
Barn og unge med bevegelseshemming har gjerne litt mobilitet til tross for svak muskeltonasjon (styrke). Dess større barnet blir, dess dårligere blir funksjonsevnen. Rett og slett fordi kroppen blir større og muskelkraften ikke følger med. Innen medisinen heter det at det er klinikken som avgjør, som direkte oversatt betyr; vi får vente å se – tiden vil vise. For NAV er dette en setning de vanskelig kan forstå, da de vurderer ut i fra situasjon her og nå.
Kims historie
Kim og mammaen på tur
Kim er en gutt på (x år) bosatt i Oslo. Her bor han sammen med mamma og er en livsglad gutt som er aktiv. Han har angelmanns syndrom. Det betyr at han har begrenset gangfunksjon og er avhengig av hjelpemidler for å komme seg rundt. Mammaen til Kim søkte derfor bil gjennom NAV type 2, da å reise rundt uten hjelpemidlene var en stor begrensning for Kim.
Mammaen sendte først en søknad og i denne fikk hun, som svært mange andre foreldre, avslag. Avslag i form av at NAV legger til grunn en svært streng definisjon av sterkt begrenset gangfunksjon. I vedtaket fra NAV vektlegges det videre at Kim på søknadstidspunktet ikke har elektrisk rullestol. NAV mener med andre ord at sammenleggbare manuelle stoler kan fraktes i bagasjerommet på en bil.
Som nevnt, er Kim en aktiv fyr, og mange av uteaktivitetene krever mer enn en rullestol og uansett hvor stort et bagasjerom er, blir det trangt.
Første søknad: NAV vektlegger at Kim ikke har elektrisk rullestol.
Besøk meg, men jeg kan ikke besøke deg Kim er i dag ni år gammel. Mamma er med aleneomsorg for Kim og skal mamma være i (full jobb) mens Kim er på skole og SFO, er Kim nødt å være med på handleturer og annet. Dette da Kim ikke kan være alene. NAV velger likevel å definere at det ikke er nødvendig at Kim er med på butikk 3-4 ganger i uken. I tillegg er NAV tydelig på at Kims venner og familie i liten grad kan forvente å få besøk av mamma og Kim. I stedet for, som andre barn, dra på besøk, mener NAV av det bare er rett og rimelig at familie og venner kommer på besøk.
HBF er tydelig på at alle barn er barn, og teksten i brevet fra NAV ikke åpner for reell inkludering. Kim og mammaen har et like stort behov og rett på å være delaktige i samfunnet og synlige som alle. Ved å bli innelåst i eget hjem, kunne delta på bursdager til klassekompiser og annet, vil Kim oppleve en isolasjon han hverken ønsker eller fortjener.
Første avslag: NAV vurderer at barn med nedsatt funksjonsevne i stedet for å besøke utenfor eget hjem, bør ha ha besøket hjemme hos seg.
Elrullestolen I det mammaen til Kim fikk første avslaget, var det naturlig å søke el-rullestol. Kims begrensede gangevne medførte i at han måtte ha en effektiv måte å flytte seg utendørs uten at mamma og andre sliter seg helt ut. I dag har derfor Kim søkt om og fått utlevert en Permobil, som i seg selv er et “lite kjøretøy”.
Dette medfører at NAV nå vurderer at Kims transportbehov som dekket gjennom TT-kort og den elektriske rullestolen (som var med i vurderingen ved første avslaget). Kim opplever altså at først avslås søknaden på grunn av at han ikke har elrullestol og når han så får det, får han beskjed om at rullestolen i stedet skal dekke det behovet type 2 bil var tiltenkt.
For mammaen oppleves dette, naturlig nok, som rene Kafkaprosessen.
Klage nummer to: I begrunnelsen fra NAV klageinstans, mener NAV at TT kort og elektrisk rullestol er godt nok for transportbehovet
Løsningen? NAV har i sin klagebehandling vektlagt at Kim bor i Oslo og at det er et godt utbygd kollektivtilbud. Transportbehovet til Kim menes være mulig å gjennomføre gjennom TT ordningen i fylket, selv om en ikke tar høyde for at Permobilen er så stor (1400 mm lang) og tung at den ikke kan benyttes lovlig i buss (maksimalt 1200 mm lengde jf #Ruter).
Mamma, er som nevnt, med det daglige ansvaret for Kim. Hun har familie og et nettverk lengre nordpå og løsningen blir da å flytte til Nord-Norge. Her er kollektivtilbudet langt dårligere, og forhåpentligvis så dårlig at NAV velger å innvilge en ny søknad. men ingen er sikker.
Hun har derfor valgt å opprette en spleis for å prøve å finansiere en bil selv. Uavhengig av NAV. Spleis er en folkefinansieringstjeneste og du finner den her: https://www.spleis.no/project/41802
