De skjulte arbeidernes dag

1.mai er er en viktig dag. Markeringen av arbeidernes internasjonale kampdag. Dagen hvor de arbeiderene og deres organisasjoner bruker for å fremme sine interesse som arbeidsfolk. Hva med de som ikke kommer i arbeid? Vi står på for våre barn, morgendagens voksne. Vi står på for dagens foreldre, som yter meromsorg.

Nylig presenterte Pårørendealliansen, som HBF er en del av, en rapport om de samfunnsøkonmiske kostnadene av pårørendeinnsatsen i Norge. Kostnaden er anslått til å være svimlende 63 milliarder kroner i fjor. Det er ikke småsummer og er nær 25.000,- per yrkesaktiv. Det er de pårørende selv som bærer den største delen av kostnadene. De taper sin fritid og opplever at de har redusert helsemessig livskvalitet. Disse tapene utgjør hele 72 prosent av de totale samfunnskostnadene. Meromsorgsfamilier er pårørende hele livet, og svært mange er yrkesaktive. Vi vet av tidligere rapporter at det svært ofte er slik at en eller begge helt eller delvis trer ut av yrkeslivet i det en får et funksjonshemmet barn. Svært mange er kvinner, selv om vi i Norge skulle forvente vi er et likestilt samfunn. Når det gjelder omsorg for funksjonshemmede er det mange fedre, men flest mødre som reduserer stilling. Samme finner vi i uttak av pleiepenger, hvor NAV for første gang har publisert statistikk. Pleiepenger, en ordning gjennom folketrygden som har hatt svært stor vekst de siste årene. Økningen skyldes delvis at ordningen er mer kjent, men også at kommunene i større grad sparer penger med å ikke innvilge tjenester. KS fører retorikk om at kommunene har så dårlig råd at det ikke er bærekraftig med yngreomsorgen. I en rapport legger de skylda på nedbygging av institusjoner og en større andel helsetjenester i hjemmet. For å få til bedre økonomi innebærer det at kommunen unnlater å yte tjenester, og overlater til familiene å finne andre løsninger. Dette går på bekostning av foreldrenes mulighet til å stå (fullt) i jobb. Morgendagens voksne, barna våre, går gjennom skole og opplæring med varig uførhet som resultat etter utdanning. Med det som motivasjon blir systemets innsats deretter også. Når det ikke er forventing om resultater og arbeid, ender en opp med å bli plassert der "systemet" forventer at "sånne som dem" skal plasseres - som varig trygdemottaker. Det mangler ikke på gode intensjoner, mens resultatet er dessverre alt for sjeldent gode og varige tilbud. I høyden får mange et tilbud om et aktivitetstilbud, som etterhvert kuttes ut fordi det er for "ressurskrevende". Vi må bruke dagen i dag til å markere at alle skal med. Alle, også våre familier. Våre medlemmer, foreldre og morgendagens voksne, våre barn. De er hver og en en ressurs. Vi markerer i dag at det ennå er en lang veg å kjempe, for at våre foreldre skal være fullverdige arbeidere og at våre barn skal få muligheten til å være morgendagens ressurser for samfunnet.