De vanskelige sakene – SOR-konferansen 2013
Tekst: Hege Tegler Foto: Hege Tegler
Hva er de vanskelige sakene? Jo det er når psykiatri gjør seg gjeldene i andre diagnosegrupper. Det er når kommunene opplever at psykiatrien skyver pasienter med utviklingshemninger tilbake uten å ta deres behandling på alvor. Det blir vanskelig når etatene og avdelingene i kommunen er avhengige av å samarbeide, mens realiteten er at man skyver sakene unna seg fordi ansvarsfordelingen er uklar. Hva om du blir syk, så får du ikke behandling fordi ingen tar skrikingen din på alvor?
Det er kommunen sitt ansvar
Konferansen startet med to case fra Bergen kommune. Det er kommunen sitt ansvar, men skal de være alene om å ta det? Hva skjer når instanser og potensielle samarbeidspartnere melder seg ut?
Helene Myklebustad (fagrådgiver i Etat for tjenester til utviklingshemmede i Bergen kommune) la frem sin case. En eldre mann med moderat psykisk utviklingshemning bor på instutisjon i Bergen. Han er blid og fornøyd, og lett for personalet å forholde seg til. Etter en tid viser han stadig tegn til forverring i humør og adferd. Han skriker mye, og virker truende og mistilpasset på personalet. Han klager over vondt i kroppen. Dette varer over en tid. Mannen blir engstelig for å forlate boligen, og for å få han til legevakt/fastlege må det brukes tvang. Han blir tatt med i ambulanse til legevakten flere ganger, men de opplever ganske ofte at mannen ikke blir undersøkt, men sendt tilbake uten ordentlige legeundersøkelser. Ansatte på legevakten vil ikke bruke tvang, selv med vedtak om dette, og derfor blir det ikke tatt blodprøver ol. Etter ett halvt år som svingdørspasient blir mannen «endelig» lagt i narkose for å få tatt de nødvendige undersøkelser. Disse undersøkelsene avslørte at mannen hadde alvorlige betennelser i magen og muligens kreft. Prøvene skulle sendes videre til videre diagnostisering. Da var det gått over et halvt år uten at mannen sykdom ble tatt på alvor. Nå to måneder etterpå er det fastslått at mannen ikke har kreft, men han venter fortsatt på medisin for å behandle den alvorlige betennelsen. De ansatte fortviler over situasjonen. Og mannen viser fortsatt tegn på å være aggresiv, mistilpass, klager fortsatt over vondt i kroppen og skriker mye.
Neste case ble lagt frem av Ørjan Hinna (Enhetsleder i Etat for tjenester for utviklingshemmede i Bergen kommune). Han presenterte oss for en ung gutt i begynnelsen av 20 årene med lett psykisk utviklingshemming. Gutten har lenge hatt store utfordringer med sin adferd, rasert boligen, truet og angrepet ansatte og andre beboere og ødelagt biler i nabolaget. Ansatte opplever å måtte gå på jobb redde, og flere har også sagt opp jobben sin. Det er liten tvil om at dette er en ung mann som har psykose og andre psykiske lidelser i tillegg til sin utviklingshemming. Det de ansatte på denne boligen ser er at gutten blir en kasteball mellom de ulike etatene, og mellom kommune og psykriatri. Flere ganger blir politiet tilkalt, de tar han med, han blir lagt inn og sendt hjem neste dag. Uten hjelp, uten diagnose og kanskje dårligere enn da han ble innlagt. Kommunen blir stående igjen med ansatte som sier opp, sykemeldes eller føler seg utrygge i jobben. Og kommunen sitter med ansvaret for en gutt som burde fått hjelp i psykriatrien men ikke blir tatt på alvor. Politiet har sluttet å komme, nabober har levert inn anmeldelser og situasjonen er uholdbar for alle parter.
Hans case ble avsluttet med å stille noen viktige spørsmål:
Bør det stilles andre krav til innleggelse i psykiatrisk helseinstutisjoner for mennesker med utviklingshemming?
Er det for strenge psykosekriterier for innleggelse?
Vegrer psykiatrisk spesialisthelsetjeneste seg for å stille psykiatriske diagnoser ovenfor mennesker med psykisk utviklingshemming?
Er det slik at utviklingshemmede voldsutøvere må ta livet av noen før det er aktuelt å dømme dem til forvaring?
Er det alltid slik at det er et kommunalt ansvar, uansett utfordringer, når det gjelder tjenester for mennesker med utviklingshemming?
Les mer i Alle Barn er Barn nr.2 2013
