Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke kan. Arbeidernes dag er viktig. 1. mai er arbeidernes internasjonale solidaritets og kampdag. I år er temaet trygghet i fellesskap. Det skulle vi gjerne tatt del i. Systemet har ennå ikke gitt våre foreldre anledning til å feire 1. mai. Fordi resten av apparatet har fri. Skole, barnehage, dagtilbud er stengt. Igjen står vi med meromsorgen og ikke kan gå i toget.
Mors yrkesliv viker når familien får et funksjonshemmet barn
For seks år siden sto hovedstyremedlem Lillian Nagel frem i en artikkel. Hun er mamma til Sivert, da 13 år - nå 19. Den gang, som nå, viser undersøkelsene gjort av forskere og blant oss selv at det er deltagelse i yrkeslivet, oftest mor, om må ryke når en får barn med store behov.
- På tross av at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder likestilling, finner vi store forskjeller mellom mødre og fedre som har barn med ekstra omsorgsbehov. Idunn Brekke professor OsloMet (Handikapnytt 2017)
Dette innebærer også at foreldre tar omsorgsansvaret når det offentlige tar fri. Vi merket det under pandemien, når landet stengte ned. Vi merker det på helge- og fridager, når det ordinære tilbudet ikke er der. 1. mai, 17. mai, pinse og himmelfarter. I mai kommer de som perler på en snor. Intet nytt under sola Den største forskjellen siden Sivert var 13 og i dag er at han har blitt eldre. Omsorgsbehovet er like stort. Lillian har faktisk vært i jobb en periode, men er nå sykmeldt - muligens ut året. Sivert går på videregående skole og selv om Lillian kunne tenkt seg å gått i 1. mai toget i år, er det en umulighet. Når Sivert er fri fra skolen, er det han som definerer hva Lillian kan gjøre denne dagen.
Tryggheten i fellesskapet?
I det Sivert ble 18 år, forsvant mange av de ordningene familien tidligere hadde. Retten til omsorgsdager forsvinner, fordi det er forventet at en 18 åring skal kunne klare seg selv. Mange foreldre opplever at når ungdommen blir hjemmeboende på grunn av manglende gode tilbud i kommunene, forsvinner også deres egen mulighet til å ta del yrkeslivet og å ta del i samfunnet. Vi er veldig glade for at arbeiderbevegelsen i år setter fokus på trygghet i fellesskap. Et fellesskap vi er en del av, men hvor systemet gjør at mange faller utenfor på grunn av den meromsorgen en står i.
Sykmeldt, fra jobb eller på grunn av familien? Ingen ønsker å være borte fra jobb, om de ikke må. Lillian er fremdeles ikke i full jobb. Omsorgsbehovet til sønnen setter standarden og hun har ikke kapasitet til mer. Her er hun ikke alene, mange foreldre jobber (ufrivillig) deltid eller står utenfor arbeidsmarkedet. Helseutfordringene er der og er reelle.
Du kan sykmeldes fra arbeidsforholdet ditt, ikke fra familien din. Lege til HBF medlem
En reduksjon av sykemeldingsordninger vil medføre press på våre familier, inklusive Lillian. Når hun nå er sykmeldt etter et par runder med Covid er det ikke Coviden i seg selv som har vært utfordringen. Det er summen av alt.
Den største arbeidsoppgaven skjer hjemme
En kartlegging fra livshendelser "alvorlig sykt barn" viser at foreldre bruker i snitt ca 60 prosent stilling på å koordinere og administrere tilbudet til barna sine. Dette er et utgangspunkt foreldre ikke kan sykemeldes fra. Når dette ligger inne i grunnlaget for familiene før de er i jobb, er terskelen for å nå maksgrensa lavere enn hos folk flest.
Vi vil derfor også benytte 1. mai til å markere dagen, om enn ikke ved å gå i tog, det kan vi ikke. Vi vil markere den arbeidsinnsatsen Lillian og andre mersomorgsfamilier gjør gjennom hele året, og kanskje spesielt i dag. I dag når barnehage, skole og dagtilbud er stengt.
God arbeidernes dag, fra oss hjemmearbeidene i dag.
