Endelig er ferien over

Hvordan har ferien din vært? Et typisk spørsmål for mange som møter kollegaene etter at fellesferien er over. Nei, takk som spør: - Jeg er glad jeg er tilbake til lunch i kantina jeg, svarer mange av våre medlemmer.

For mange familier er sommerferien en tid for avkobling, restitusjon og samvær. Men for foreldre til barn med store funksjonsnedsettelser, kan ferien være det motsatte: en tid preget av fravær av nødvendige tjenester, avlastning og tilrettelagte tilbud. For dem er det ikke nødvendigvis sommeren som gir pusterom – det er hverdagen.

Nå som skole og dagtilbud starter opp igjen, puster mange foreldre lettet ut. Endelig er det en viss rytme igjen. Endelig kan de kanskje drikke en kopp kaffe før den blir kald. Endelig kan de kanskje jobbe noen timer uten å samtidig være pleieassistent, logoped, aktivitetsleder og trygghetsperson – hele tiden.

Dette handler ikke om utakknemlighet. Det handler om belastning – en usynlig, men konstant virkelighet som altfor ofte blir oversett. Når spesialpedagogiske tilbud og avlastningsplasser tar «ferie», forsvinner ikke barnets behov. Foreldre står alene med oppgaver som i andre sammenhenger ville fordeles på et helt fagteam. Og dette skjer i det vi kaller velferdsstaten Norge.

Det er derfor så mange foreldre nå, i slutten av juli og begynnelsen av august, uttrykker det samme: «Nå gleder jeg meg til hverdagen.» Ikke fordi de ikke elsker barna sine. Men fordi de også trenger å være mennesker – ikke bare omsorgsarbeidere.

Vi må tørre å snakke mer om dette. Om hvordan mangel på helhetlig sommeravlastning kan føre til utbrenthet, dårligere helse og redusert livskvalitet – for hele familien. Om hvordan dette igjen påvirker inkludering, arbeidslivsdeltakelse og psykisk helse.

Så hva kan vi gjøre?

• Kommuner må i større grad sikre helhetlige, koordinerte sommerferietilbud – for barn og unge med store bistandsbehov.

• Arbeidsgivere må forstå og legge til rette for fleksibilitet, særlig for ansatte som er pårørende.

• Og vi som samfunn må anerkjenne den ekstraordinære belastningen mange familier lever med – ikke bare med sympati, men med konkrete tiltak og vilje til endring.

For hverdagen er ikke alltid enkel. Men for mange er den likevel en redning. Det bør få oss alle til å stoppe opp og spørre: Hva slags ferie er det egentlig hvis den tømmer deg mer enn den fyller deg?