
Fabian Stang er advokat og høyrepolitiker. Han har vært Oslos ordfører siden 2007. Stang har vært bystyrerepresentant for Høyre siden 1999, og vært fast medlem av helse- og sosialkomiteen, samferdsels- og miljøkomiteen, byutviklingskomiteen og finanskomiteen. Som ordfører i Oslo, er Stang også leder av Oslo bystyres forretningsutvalg, valgstyre og samevalgstyret i Oslo.
Når Wenche Foss døde 28 mars i år, var en hel nasjon i sorg. Hun var et sterkt samfunnsengasjert menneske som tok opp kampen mot urettferdighet i samfunnet. I 1953 fikk hun sitt første barn, Tommeliten, en gutt med Downs syndrom. I motsetning til det som var vanlig på den tiden han ble født viste hun han fram og skapte debatt om hvordan man skulle forholde seg til barn med spesielle behov.
Knapt noe enkeltmenneske har gjort så mye for å åpne folks øyne når det gjelder utviklingshemmedes kår i Norge. I den åpenhjertige boken Etterpå skriver hun om sitt engasjement for barn med Downs syndrom og sin egen kamp mot kreften.
Wenche Foss ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1972, med stjerne 1988; hun har Røde Kors hederstegn og er ridder av Dannebrogordenen.
”Alle barn er barn” fikk møte hennes sønn Fabian Stang på hans kontor i Oslo. Fabian er ordfører i Oslo for partiet høyre, og er også en mann som som har utmerket seg med sitt fokus på universell utforming.
Fabien Stang er en mann som setter seg ned, ser deg inn i øynene og akkurat når han snakker med deg er du den viktigste personen han snakker med. Han er nær, og virker oppriktig i det han sier.
Vi glemmer ofte vår egen historie, sier Fabian. Den er lang og smertefull når det kommer til hvordan vi har tatt imot funksjonshemmede barn. Før ble barn bært ut til ulvene. Det er grusomt å tenke på det, men sånn var det. Men heldigvis er vi kommet lengre i våre dager, selv om man også i dag gjør mange feil. Fabian mener at det viktigste med historie, er å ta lærdom av den og utvikle seg videre. Det er ikke mange år tilbake at historien var helt anderledes, ikke bare når man fikk barn med funksjonsnedsettelser, men også for homofile og de med minoritetsbakgrunn.
Det å få Tommeliten påvirket både min mor og min far på mange måter. Mamma hadde denne rettferdighetsansen og menneskekjærligheten iboende i seg, men for pappa var forandringen veldig tydelig, forteller Fabian. Han var den type mann som gikk med hansker på trikken, men gjennom det å få Tommeliten forandret han seg. Han møtte masse forskjellige mennesker og fikk en annen forståelse og aksept for ting som var anderledes.
Fabian forstår at moren blir sett på som en forgangsfigur for aksept av barn med spesielle behov. Ved å være tydlig og åpen viste hun at morskjærlighet som er større enn diagnoser og omstendigheter. Men Fabian forteller også at for andre foreldre til barn med spesielle behov på den tiden var også forskjellen mellom de og Wenche Foss sin situasjon stor. ”Vi hadde penger som gjorde at vi kunne har masse hjelp i huset. Det var lett for vår familie å kunne ha ett godt familieliv, da vi selv hadde midler til å ha hjelp i huset og med barna.”, forteller Fabian. Men det å få Tommeliten påvirket hans familie påmange måter. Mor var ikke bare opptatt av funksjonshemmedes rettigheter, hun var også viktig for homofile og lesbiske rettigheter. Wenche Foss hadde en forkjærlighet for de som falt litt utenfor samfunnets normer, og var opptatt av alle menneskers verdi.
Fabian ler litt da han forteller om en gang hans mor var på vei ut av en forretning. Utenfor stod det en blind mann, og Wenche Foss sa høyt og tydelig at det var henne som hilste på. Svaret hun fikk var at han var blind, ikke døv.
Fabian har fått møte mange mennsker på grunn av sin mor, og har aldri opplevd at hun gjør forskjell på noen, eller setter noen i bås. ”Mitt menneskesyn er preget av å ha en mor som så åpenhjertelig omfavner alle på sin vei. Jeg ønsker å ha den samme mentaliteten i mitt møte med mennesker.”
Når vi spør om hva han tror hans mor ville syntes om debatten som har vært om tidligfosterdiagnostikk forteller han at Wenche var opptatt av kvinners valgmuligheter, men at barnas verdi var udiskutabel uavhengig av diagnose og funksjonsnedsettelse. Men hun ville nok ikke ha dømt noen for de valgene de tar.