Det er ikke uventet, men likevel: Nok et tilsyn er gjennomført. Barn og unge med tjenester i barne- og avlastningstilbud får ikke de tilbudet de skal ha. Lovbrudd. I Horten kommunes egen presentasjon av Freia Fart og fritid, får en høre at her er det godt å være. Tilsynet konkluderer motsatt.
Horten kommune har nylig hatt tilsyn på sitt tilbud til barn og unge. Dette føyer seg inn i rekken av ulike tilsyn som har blitt gjennomført og blir gjennomført et landsomfattende tilsyn for barn som er på barne- eller avlastningsbolig. Nok en gang er konklusjonen, lovbrudd. Handikappede barns foreldreforening er ikke overrasket, men likevel er det nedslående å igjen lese utkastet til tilsynsrapport som en finner på kommunens nettsider. Lovbruddene her føyer seg inn i rekken av lovbrudd som gjøres over hele landet. NRK har tidligere skrevet om disse lovbruddene og manglende kunnskap om alternativ supplerende kommunikasjon, manglende kunnskap på krevende adferd og manglende sikring av at barna får det habiliteringstilbudet de behøver er gjengangere. Horten ikke unntak Det er mer hovedreglen at kommunene svikter barna som trenger en god kommune. Foreløpige tall er nedslående, og det pågår stadig tilsyn. Tidligere i høst var tallene tydelige, av 34 gjennomførte tilsyn var 27 med lovbrudd, altså nær 80 prosent var med lovbrudd.
Lovbruddene er blitt så alminnelige at folk velger å leve med de. Det kan vi i HBF ikke akseptere. I mange kommuner er det ikke spor av at politisk ledelse er orientert om lovbruddene, selv om det faktisk er slik at det er de folkevalgte som har ansvaret. Ansvaret for at barna blir den beste utgaven av seg selv. Vi har gått gjennom de politiske sakene behandlet i Horten kommune, og finner ingen orientering om lovbruddene for avlastningsboligene i saksdokumentene de folkevalgte har mottatt. Dette er alvorlig, da det er barn som er særs sårbare det går ut over. Godt å være? I introduksjonsvideoen til Freia Fart og Fritid får en høre at det er det godt å være. Det kan være greit å ha sett denne før en leser resten av denne teksten. Slik at en får danne seg et inntrykk av hvordan kommuen selv presenterer tilbudet.
Manglende kunnskap om alternativ supplerende kommunikasjon
Gi meg et språk, slik at jeg kan kommunisere. Alternativ supplerende kommunikasjon (ASK) er viktig for å kunne bli forstått og tatt på alvor. Barn og unge med ulike funksjonsnedsettelser opplever ofte at de ikke blir kommunisert til, mer at de blir kommunisert om. Når det ordinære språket har sine begresninger, er ASK et viktig og forløsende verktøy. Ikke bare for nonverbale, men som støtte og styrking for alle. I utkastet til rapport kan en lese:
Vi fant ikke en tydelig lojalitet til tiltakene. Ett eksempel er bruk av ASK, som de fleste av barna bruker. Der kom det frem at alle visste at det skulle brukes, men at det var opp til den enkelte ansattes interesse om vedkommende lærte seg kommunikasjonssystemene, og i hvilken grad man benyttet dem i det daglige arbeidet. Det kom frem at de ansatte i liten grad fikk systematisk opplæring i ASK. Særlig norsk med tegnstøtte kom frem som et område de ansatte syntes var krevende å lære seg.
Denne informasjonen under tilsynet avdekker ikke bare at det er tilfeldig, men at det mangler en kultur og ledelse som sikrer at barna blir ivaretatt og forstått. Når det er opp til den enkelte ansattes interesse å lære seg forutsetningene for å kunne kommunisere, kan en spekulere hvilken omsorg en reelt er i stand til å kunne gi.
Tilfeldig skjermtid
I tidligere omtale NRK sak som omhandlet Oliver (12) i en annen kommune, viste logg om skjermbruk at sønnen kunne sitte foran skjerm store deler av dagen. I Horten kommune er det reell fare for at det samme skjer. I rapporten kan det se ut til at det foreligger informasjon om hvor lenge en person skal få sitte med skjem, men at det ikke følges opp:
Et annet eksempel flere tok opp, var praksis knyttet til skjermtid. At enkelte ansatte tok utgangspunkt i hva de selv mente var nok tid på skjerm, fremfor å forholde seg til tiltaksplanen.
En kan jo ut ifra dette spekulere i hva det vil si å ha 1:1 bemanning, som barna på papiret skal ha og hva de faktisk får. Er det slik at barna blir passivisert foran iPad eller annen skjerm fordi den enkelte ansatte finner det bekvemmelig?
Manglende kompetanse
Et annet eksempel er knyttet til utfordrende adferd, som gjerne oppstår i kravsituasjoner. I stedet for å trene på aktiviteter som potensielt utløser utfordrende adferd, velger ansatte å gjennomføre aktiviteten alternativt. Eksempler kan være ting en forventer at barnet har evne til å selv klare, men hvor bistandsyter velger å ikke stille krav, da en selv er usikker og ikke trygg på hvordan en håndterer om kravsituasjonen blir utfordrende.
I stedet for at den unge lærer og erfarer at en selv er i stand til å gjennomføre, vil tjenesteapparatet sy puter under armene til den det gjelder og dermed blir habiliteringseffekten minimal, eller fraværende. Dette er alvorlig, da barna fortjener å lære og ha trygge kompetente ansatte med seg.
Når enkelte ansatte er utrygge, er det manglende kompetanse som ligger til grunn. Dette er ikke den enkelte ansattes feil, men ledelsens ansvar å se til at kompetansen kommer på plass. Slikt gjøres ikke i en håndvendig, men krever utvikling over tid.
Manglende ressurser For tiden pågår det et større omstillingsprosjekt i Horten kommune. I stedet for å gi tilbud når behovet for avlastning er størst, flytter en fra døgnaavlastning til timesbasert avlastning. Kommunen har på den måten til mål å spare noen millioner i året på annen organisering. Dette medfører også at tjenesten til foreldrene blir endret og familiene må ta større del av omsorgen, en omsorg de allerede har betalt dyrt for. HBF kjenner ikke til familier som søker avlastning fordi de ønsker det, men fordi det er tyngende nødvendig. I disse dager skal kommunen gjennomføre budsjettbehandling for neste år. I dette er å lese at en kutter i tjenester også i kroner og øre - hvor en mellom annet stenger avlastningstilbudet i juli måned for å spare 900.000,- (og samtidig legge ansvaret fullt ut på foreldre), samtidig som det tydelig også står at det er stadig flere barn og unge med vedtak om avlastning. Her synes det ikke å være konsistens mellom hva kommunen planlegger å gjøre og det behovet som er å finne i blant innbyggerne i kommunen. En kan nesten spekulere om det er noe av årsaken til at administrasjonen velger å ikke orientere om lovbruddene som er avdekket før neste års budsjett er vedtatt.
