Av: Hanne Fjerdingby Olsen
På grunn av den mye omtalte eldrebølgen er det i de kommende årene forventet en mangel på arbeidskraft i helse-Norge, og det er behov for å se på organiseringen av tjenester og hvordan man best mulig kan utnytte ressursene for å møte utfordringene. Kaasa-utvalgets rapport foreslår store forandringer i dagens eksisterende ordninger, hvor det ligger en intensjon om at foreldre flest skal være i arbeid til tross for tyngende omsorgsoppgaver i hjemmet, og hvor de i så fall kan motta pleiepenger i en utvidet ordning som kompenserer for bortfall av inntekt eller lønnes for omsorgsarbeid for eget barn dersom de ikke kan eller ønsker å stå i ordinært arbeid. Dette tegner også opp en del forutsetninger, blant annet om kvaliteten og omfanget på kommunale tjenester, som utvalget ikke tar videre stilling til om er gjennomførbart i henhold til intensjonen.
Den største endringen ligger i forslag om innføring av ny og forsterket omsorgsstønad, som skal erstatte dagens hjelpestønad og omsorgslønn. Den foreslås innført med fem nasjonalt fastsatte satser, fra ½ G (= kr. 39 608/år)til 2,5 G (= kr.198 040/år), hvilket vil være betydelig høyere satser enn dagens hjelpestønad. En svært viktig forutsetning for å kunne tildeles ny kommunal omsorgsstønad er at man ikke kan kombinere 100% arbeid med stønaden. Det vil si at man må jobbe redusert stilling, alternativt ikke jobbe, for å kunne tildeles ny kommunal omsorgsstønad. Utvalget stadfester dermed at foreldre som mottar 100% lønn ikke har behov for stønad som sikrer livsgrunnlaget, og derfor ikke erkjennes økonomisk kompensasjon. Den kommunale omsorgsstønaden på sin side tildeles når omsorg som ytes erstatter kommunale tjenester, og vil sikre at foreldre uten eller i delvis arbeid i større utstrekning får sikret sitt livsgrunnlag gjennom høyere nasjonale satser.
Hjelpestønad og omsorgslønn er i dag to vidt forskjellige ordninger, som likevel har relativt overlappende formål. Forskjellen mellom de to ordningene ligger i at hjelpestønad og forhøyet hjelpestønad er en rettighet man kan få utløst via NAV, mens omsorgslønn er et kommunalt tilbud som man kan søke om men ikke ha krav på. Det er også en utbredt forskjell i at hjelpestønad oppfattes som en rettferdig ordning tildelt etter barnets omsorgsbehov, mens tildelt omsorgslønn er langt fra sammenliknbart verken mellom kommuner eller mellom familier innen samme kommune. Derimot tildeles både hjelpestønad og omsorgslønn uavhengig av foreldrenes inntekt, slik at i praksis kan to familier med barn med samme omsorgsbehov få nøyaktig samme totalsum i hjelpestønad og omsorgslønn, selv om den ene familien har begge foreldrene i 100% arbeid, mens den andre familien har minst én forelder hjemmeværende på grunn av oppfølging av barnet.
Kaasa-rapporten inneholder mange gode intensjoner, og HBF støtter mange av dem. Samtidig må vi bidra til å peke på realistiske utfordringer dersom forslagene trer i kraft. Det koster såpass mye å bo og leve i Norge i dag, i tillegg til at familier med funksjonshemmede barn påføres ekstra kostnader i form av blant annet behov for større bolig, at de fleste familier trenger å ha begge foreldre i fullt arbeid til tross for at det ytes omfattende omsorgsarbeid i hjemmet. Vi kjenner til utallige familier hvor foreldrene føler at de jobber 200%, med én jobb på arbeidsplassen fra 8-16 og én jobb hjemme med omsorg, koordinering, trening og oppfølging fra 16-08, og at dette arbeidet må utføres uavhengig av om man står i arbeid eller ikke. I tillegg avskjæres ofte disse foreldrene fra karrieremuligheter og videre lønnsøkning, da hjemmesituasjonen krever såpass mye at de ikke vil være konkurransedyktige i arbeidsmarkedet. Fram til nå har man, om ikke annet, kunne avskrive en del av merkostnadene knyttet til barnets funksjonsnedsettelse i særfradraget på skatten, men når denne nå avvikles uten at en alternativ ordning er på plass vil dette få store økonomiske konsekvenser for familiene. Dersom de i tillegg mister tidligere tildelt (forhøyet) hjelpestønad og kanskje også omsorgslønn, som kompenserer for dette omsorgsarbeidet og eventuelle merkostnader knyttet opp til dette, vil disse familiene rammes hardt. Å si at disse familiene skal få sine behov dekket gjennom kommunale tjenester underslår den jobben foreldrene gjør i oppfølgingen av barnet sitt, og forutsetter en overensstemmelse mellom uttrykt behov for tjenester og faktisk tildeling av tjenester. Det forutsetter også at kommunen har et velutviklet koordinatorapparat, som i høy grad kan ivareta barnets og familiens behov for koordinering av tjenester og oppfølging av barnet innen og mellom de ulike linjetjenestene. Dette beskriver en realitet de fleste foreldre vil bekrefte at forekommer svært sjelden.
HBF skal avgi en høringsuttalelse til NOU 2011:17, og vi må reise noen viktige prinsipielle spørsmål som omhandler hvordan man best mulig skal kunne kombinere arbeid med store omsorgsoppgaver i hjemmet, og hvilke krav og forutsetninger dette stiller til kommunale tjenester. Høringsuttalelsen skal behandles i et arbeidsmøte med hovedstyret 16.-17. juni, og lokallagene er utfordret til å komme med innspill til prosessen. I tillegg mottar vi gjerne innspill, tanker og idéer fra enkeltmedlemmer, som kan sendes til hbf@hbf.no, helst innen hovedstyrets møte i juni. Høringsfristen er 15. august.
Les mer om NOU 2011:17 i neste nummer av “Alle barn er barn”.
