En fersk rapport avslører alvorlige mangler i Oslo kommunens koordinering for barn med behov for hjelp. Handikappede Barns Foreldreforening (HBF) mener dette ikke er spesielt for hovedstaden. – Vi opplever problemer med koordinatortjenesten over hele landet. En altfor stor del av ansvaret overlates til slitne foreldre, som bruker svært mye tid på å kjempe for sine barns rettigheter, sier HBF-leder Annette Jensen.
Kommunerevisjonen har undersøkt om Bydel Sagene og Bydel Vestre Aker hadde lagt til rette for en tilfredsstillende koordinering av tilbudet til familier med barn og unge med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Noen familier med barn med hjelpebehov fikk oppfølging av en koordinator, men det var lite planmessighet og struktur i samordningen av tjenester. Det var ikke sikret at en ny koordinator er på plass når en koordinator sluttet. Det tar tid å få en koordinator, og det er risiko for at ikke alle koordinatorer ivaretok rollen som forutsatt. Det mangler og et tilbud om veiledning til pårørende.
«I begge bydelene hadde koordinatorene sjelden direkte kontakt med barna, og bydelene syntes i for stor grad å overlate til de pårørende å sette seg inn i rettigheter» heter det i rapporten.
– Dette dokumenterer det vi mange ganger har hevdet. Foreldre i meromsorgsfamilier bruker enormt med tid på å sette seg inn i familiens rettigheter. Mange foreldre vet for eksempel ikke tidlig nok hva en koordinator er. Og mange foreldre opplever at ingen i kommunen er villig til å ta koordineringsansvaret, sier HBF-leder Annette Jensen.
– Altfor mye ansvar overlates til foreldrene. Det kan jo ikke være slik at kommunene forventer at foreldrene – som i mange tilfeller bruker all sin energi på å få hverdagene til å fungere – skal sette seg inn i alle rettigheter. I rapporten er bare registrert 25 klager på tjenester i løpet av tre år. Det er forbausende lite, på tross av at rapporten viser at mange av klagene er berettiget. At få klager skyldes ikke at kommunen gjør en god jobb, men at foreldre er for slitne til å ta orket med å påklage urimelige vedtak, påpeker HBF-lederen.
HBF savner tydelige retningslinjer på hvordan ordningen med koordinator skal gjennomføres i kommunene. Foreningen savner også krav til kompetanse.
Internt i en kommune opplever familiene store variasjoner i kompetanse mellom de ulike koordinatorer. Vi får ofte tilbakemeldinger fra våre medlemmer om at de som blir koordinatorer i kommunene har vesentlig mangel på kompetanse når det gjelder barn og familier med funksjonsvariasjoner. Enkelte har faktisk en koordinator de ikke vet hvem er, og den eneste kommunikasjonen de har med koordinatoren er at de får en SMS når det foretas et bytte av koordinator.
Vi ser for eksempel at mange koordinatorer ikke har tilstrekkelig kunnskap om hvilke tilbud som finnes i kommunen, som for eksempel brukerstyrt personlig assistent (BPA). Dette er kjempeviktige verktøy som kan gjøre livet mye bedre for veldig mange familier. Mangle flere familier må få dette tilbudet. Men da må målgruppene få kjennskap til for eksempel BPA. Vi ser eksempler på foreldre som bruker flere år på å få gode løsninger på plass. Sånn kan det ikke være. Dessuten får mange høre av koordinatoren at enkelte ting kan være vanskelig å få til, som for eksempel BPA. Da fungerer koordinatoren som en bremsekloss for familier med behov for gode løsninger. Vi tror ikke politikerne hadde dette i tankene da ordningen med koordinatorer ble innført.
Norge har mange tusen helsesykepleiere og mange av disse er koordinatorer av ansvarsgrupper. I helsesykepleierutdanningen er det lite å finne i fagplaner om funksjonsnedsettelse og å vokse opp med meromsorg i familien. – Skal en kunne fungere som koordinator overfor familiene det gjelder, må en forvente at koordinatoren har nok kompetanse. Dette må inn i utdanningen, sier Annette Jensen.
HBF lederen peker også på at kommunene må sørge for at de som utnevnes som koordinator også får nødvendig tid til å arbeide med de aktuelle barna og familiene.
– Ofte er det ansatte i kommunen som blir utnevnt til å være koordinator. Det kan være en helsesykepleier eller en fysioterapeut. Disse har ofte allerede mange arbeidsoppgaver. Derfor er det viktig at det settes av tid til jobben med å være koordinator. Dessverre ser vi mange eksempler på det motsatte, sier hun.
Én ting er hva Stortinget vedtar, som ser fint ut på papiret. Situasjonen ute i kommunene er en helt annen, og det hjelper lite med fine intensjoner når det ikke følger med ressurser til å koordinere og gi familiene et godt tilbud.
Lenker Kommunerevisjonens rapport “Koordinering for barn og unge med stort hjelpebehov” i sin helhet
