Trygderetten: Individuell kommunikasjonsbok er først og fremst et kommunikasjonshjelpemiddel, ikke et pedagogisk læreverktøy. Avgjørelsen er av prinsipiell betydning for barn og unge som benytter alternativ supplerende kommunikasjon (ASK).
Trygderetten har nylig avsagt dom, hvor individuell kommunikasjonsbok fra me too innvilges på dette grunnlag:
Som skolen og foreldrene sier, arbeides det daglig med begrepsopplæring og språkopplæring, men den utvidelse og strukturering av boken skolen nå mener det er behov for, har retten problemer med å se faller inn under opplæringsloven. Det er ikke et pedagogisk læreverktøy N.N. først og fremst skal ha, men et kommunikasjonsmiddel for å snakke med andre mennesker i hjemmet, fritiden og på skolen. Dette fremstår etter rettens forståelse som en forutsetning for læring.
NAV har tidligere argumentert med at boken er kommunens (PPT, barnehage skole) ansvar, men Trygderetten sier de ikke ser at ansvaret ligger under opplæringsloven (dvs. skolen) og at boken er et kommunikasjonsmiddel og ikke et pedagogisk verktøy.
Denne dommen er viktig for mange barn. Ikke bare for de som ønsker me too-bok, men for alle som trenger hjelp med å bygge språket. Trygderetten har nå definert det å bygge språk som en oppgave som IKKE kommer inn under opplæringsloven, OG sagt at NAV skal dekke hjelp til dette, at det faller inn under det folketrygden skal dekke. Det betyr at de juridisk vurderer dette til å være statens ansvar. Ansvaret er med andre ord nå skjøvet fra kommunene over på staten. Trygderettens juridiske avklaring er i tråd med stortingsvedtaket fra 27.05.2009 hvor ASK likestilles med tegnspråk (opplæring i tegnspråk dekkes av staten).
Nå må staten dekke ASK, ikke bare maskinene og programvaren, men også metoden/språket individuelt til hver enkelt bruker.
