top of page
Annette Jensen
"Vi i HBF er opptatt av å ta vare på våre medlemmer, og har tatt på oss jobben å være tydelig stemme for meromsorgsfamilier. Vi trenger deg, og du trenger felleskapet vi tilbyr"

Annette Jensen, Leder HBF

Proformaadressa - en velferdsflyktings bekjennelse

Da arveprinsen var 13, måtte han flytte ut og inn i barnebolig. Mors kommunale leilighet var oppsagt og meromsorgen hadde vokst over hodet. Dette er historien om en velferdsflyktning i verdens rikeste land.


Geografien her samsvarer ikke med de det gjelder. HBF kjenner identiteten til familien og hvilke kommuner det er snakk om.
Avføringen i sofaen

Mor er ufør. Hun er utslitt. Brukt som en slitt skosåle. Barnefar og henne har ikke vært sammen på mange år og mor og barnet bor i kommunal leilighet. Det er knapt på alle måter. Egentlig er mor utdannet fagarbeider, men har ikke overskudd til å stå i jobb. Hun er rådvill. I skolen ser de også barnet - som har moderat / alvorlig utviklingshemming. Skolen ser ser det ikke står bra til hjemme. Deres umiddelbare reaksjon er å sende en bekymringsmelding til barnevernet. Det er nå mor kommer i kontakt med tillitsvalgte i Handikappede barns foreldreforening. Samtidig mottar hun oppsigelse fra kommunen, da hennes kommunale bolig kun kan leies for tre år og de utløper til nyttår. Hun makter ikke mer. Hjemme hos familien på to møter barnevernet for å observere. Hovedpersonen selv sitter i sofaen og gjør seg ut. Mor blir pålagt å gå med på et veiledningsprogram. Samtidig er hun til utredning for egne helseplager. Summen av alt blir mer enn hva en kan forvente at et menneske kan bære på egne skuldre. Konklusjonen fra psykologen er enkel og grei. Det er ikke mors omsorgsevne det er noe galt med, det er summen av alt som blir for mye.


Avslag på avslag

Hjemme er det en nå 13 åring som trenger trygghet, rammer og voksne som er på. Mor har søkt om avlastning og barnebolig, men denslags har ikke kommunen til vane å gi tilbud om. Avslaget kommer og både helsepersonell til mor og Barnevernet er bekymret. I møtet med tildelingskontoret blir det tilspisset og en av våre mer robuste tillitsvalgte er av mor bedt om å være med på møtet. Avslaget på klagen står klart og det er en setning som brenner seg inn i hukommelsen.

Foreldreanvaret gjør at du ikke kan gi fra deg barnet til kommunen

Møtet med det ansiktsløse byråkratiet blir plutselig en prinsippsak. Klagen går videre til Statsforvalteren (eller Fylkesmannen som det het den gang). Der finnes til alt hell noe fornuft og det innvilges over natten avlastning 100 % i institusjon for sønnen. I mens løper oppsigelsestiden på den kommunale leiligheten. Mor står uten plass å bo om to måneder. Det haster. Barneboligen har eller ikke ledig plass i herberget egentlig, fordi det er en beboer over 18 som kommunen ikke har funnet egen bolig til. Hjemme er det stress. Mye stress. Sønnen enser det og avføringen i sofaen blir enda mer utfordrende. Kommunen står på sitt. Kommunale saksbehandlere skyver papirer mellom pultene og løfter på skuldrene; - Ikke vårt bord, før saken ekspederes til neste på lista. Hver gang med minst 14 dagers liggetid mellom.

Innflyttingen

En dag løsner det. Puslespillet begynner å legge seg. Rommet i står ledig i barneboligen. En måned til utkastelse fra kommunal leilighet med nå svært møkkete sofa. I hui og hast handles det inn møbler på IKEA. Mor øyner håp. Sønnen skal endelig få omsorg og hun får starte på å leve livet sitt uten å gå konstant i minus. Sønnen er 13 år og om hun hadde holdt ut i 5 år til, ville det ikke være mer igjen av mor. Mor har fortalt den tillitsvalgte hos oss at hun egentlig ønsker å flytte til en annen kommune. Hun har en kjæreste som bor et stykke unna, men tør ikke. Hun orker ikke tanken på at sønnen skal flytte til en kommune som ikke har tilbud om barnebolig en gang. Gode råd er dyre.

Utflyttingen

Mens sønnen flytter inn i barnebolig, pakker mor ned leiligheten uten noe klart sted å bo. Det er for risikabelt å melde flytting til kommunen der kjæresten oppholder seg. Da risikerer sønnen å miste alt. Vi i HBF kan ikke mene noe offisielt, men enn så lenge mor har en folkeregistrert adresse i samme kommune som sønnen bor, vil vedtaket om barnebolig stå støtt. Via venner etableres det en kontakt med noen som har en godkjent boenhet eller hybel i kjelleren. Ikke i sentrum hvor det er kniving mellom studenter om å leie, men så langt ut på bygda en kan komme innen samme kommune. En liten plass vil også gjøre det utfordrende å ta med seg sønnen hjem, men likevel: Mor flytter ut på hybel!


Proformaadressa

Hybelen er spartansk innredet. Det er egentlig ikke slik at mor ønsker å ligge over der. Hun har hybelen kun for å ha en adresse og postkasse i samme kommuen som sønnen. I praksis ender hun opp med å være mer til kjæresten. Mor er uansett jevnlig på besøk og følger opp sønnen på alle mulige timeavtaler. Hun oppholder seg faktisk mer i denne kommunen enn hva kjæresten gjør i sin egen kommune. Kjæresten jobber offshore med 2-3 turnus, har campingvogn på fjellet og er sjeldent hjemme mer enn en uke sammenhengende. Mor passer gården han bor på og offisielt er de derfor ikke samboere, hun bare tar seg av hus og heim mens han er borte. Det blir hennes måte å lure systemet på. Både skolen og ansatte på barnebolig vet om ordningen. Bare ikke de ansiktsløse byråkratene på tildelingskontoret. Ei heller skatteetaten. Hadde de visst, måtte mor flytte og sønnen ville blitt "nissen på lasset" etter prinsippene i folkeregisteret. Taushet er ofte gull. For sønnens beste og fordi "nykommunen" ikke har tilsvarende tilbud hybelkommunen.


Avsløringen

Det har hele tiden vært planen at sønnen skulle få en plass å bo i samme kommuen som kjæresten og mora, men ikke hjemme til de. Rett og slett fordi det ville være for krevende å ha sønnen hjemme. Derfor ble det i det sønnen ble 17 år sendt et brev fra mor til tildelingskontoret. Vi må starte flytting fra barneboligen til ny kommune. Det må skje den dagen han er 18. Det er da endelig, en kan ta av seg maska ovenfor byråkratiet. Sønnen har bodd i kommunen på "falske premisser" siden mor flyttet på hybel. En måned før gutten blir 18 år melder mor flytting til sin nye hjemkommune. hvor hun egentlig har bodd. Den nye kommunen blir også stresset, da de ikke har ledig botilbud til sønnen på så kort tid. Løsningen deres blir derfor å måtte betale for døgnopphold i barneboligen også etter han blir 18 år. Det også for at han skal kunne fullføre skoleåret på videregående skole fullt ut


Ny hverdag

I mens jobbes det på spreng i den nye kommunen. De ser behovet for å få til et tilbud snarest, også fordi sønnen ennå har et år på videregående skole i fylket igjen. Flyttingen innbærer også ny skole og det er, som det ofte er, slik at siste året på videregående skole er trening på å ta del i det lokale kommunale omsorgstilbudet. Det positive, er at flyttingen medfører at sønnen får videreført sitt vedtak om 1:1 bemanning hele tiden, mens det i den gamle kommunen lett ville vært slik at overgangen fra ungdom til voksen ved 18 års alder ville vært reduksjon av tjenester. Nå er hverdagen i tjenesteomfang den samme og det har blitt en ny start.


Å være ufrivillig flyktning

Mora har mot sin vilje måtte være flyktning i egen land. Hadde hun meldt flytting til samboeren fra dag en, ville sønnen ikke fått det tilbudet hun visste han fikk i den gamle kommunen. Likeså, har hun brutt lovverket med å ikke være ærlig på hvor hun bor og selv hatt en unødig ekstrautgift i mange år. Hun er fremdeles ufør og disse pengene ville kommet godt med. Sønnen, derimot, aner lite om hva som skjer. Han lever nå lykkelig med et bedre tilbud enn hva en trodde var mulig da flyktningstatusen begynte.



69 visninger
Wheelchair on the Beach_edited.jpg

SØKER DU ETTER NOEN DU KAN LENE DEG PÅ?

Logopakke-12_edited.png
MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV!

Meld deg på nyhetsbrevet slik at du ikke går glipp av viktige saker!

Takk for din påmelding!

Artboard 1.png

Ring Oss

(+47) 24 10 24 00

Send E-post

Besøk Oss

bottom of page