Skolestart med litt ekstra i ryggsekken

Når barna våre tar steget over dørstokken. Skolestart. For mange en forventningsfull og stolt dag, med ny sekk, spente blikk og nypolerte sko. For oss - foreldre til barn med funksjonsvariasjoner - er det også noe mer. Det er en dag fylt med håp. Og med uro.

For vi vet at dette ikke bare handler om en ny klasse, ny lærer eller nytt klasserom. Det handler om systemer som enten bærer – eller svikter. Om møter der vi kjemper for retten til en trygg hverdag. Om barnet vårt, som ikke passer inn i skjemaene, men som like fullt har rett til å høre til.

Overgangen er mer enn logistikk

Forberedelsene til skolestart starter ikke uken før med pennal og matboks. De starter ofte et år i forveien – med PPT, med møter, med søknader om assistent, hjelpemidler, spesialpedagogisk støtte. Mange foreldre bruker fritiden sin på å være saksbehandlere, koordinatorer og brobyggere mellom barnehage og skole.

Det burde ikke være sånn. Men det er sånn.

«Vi måtte kjempe for en tilrettelegging vi trodde var en selvfølge. Først da vi ble høyrøstede, begynte ting å skje.»

Dette er en historie vi hører igjen og igjen i HBF. Historier om foreldre som møter en vegg av systemer som ikke snakker sammen. Om ansvar som dyttes fra instans til instans. Og midt i det står et barn som trenger trygghet – og voksne som ser.

«Skolen må forstå barnet – ikke bare diagnosen»

Det som gjør størst forskjell, er ikke papirene, men menneskene. En lærer som ser ressursene bak utfordringene. En rektor som tør å si: «Hva trenger dere, og hvordan kan vi få det til?» En assistent som møter barnet med varme, ikke bare oppgaver.

Mange av oss har opplevd dette også. At det finnes skoler som lytter. Som tar til seg erfaringene våre. Som spør før de handler.

«Da kontaktlæreren sa ‘Jeg vil gjerne vite hvordan dere gjør det hjemme’, visste vi at vi var på rett sted.»

Det er slike relasjoner som gjør at barn mestrer. Ikke bare fag, men livet.

Når det glipper

Dessverre er det fortsatt altfor mange barn som faller mellom stolene. Som får en kaotisk skolestart, der ingen har lest overføringsnotatene. Der barnet må «observeres» i månedsvis før tiltak vurderes. Hvor fravær vokser og selvtilliten minker, mens foreldrene ringer, skriver og trygler.

Dette er ikke enkeltstående feil. Det er symptomer på et system som ikke er bygget for variasjon.

Og derfor trenger vi å rope høyt. Foreldre står sammen – og vi gir oss ikke

I HBF vet vi at endring skjer når vi står samlet. Når vi deler erfaringene våre, holder systemet ansvarlig og krever mer – av skoler, kommuner og politikere.

Vi vil ha en skole der:

• Alle barn blir møtt med forventninger og tilrettelegging.

• Overgangsprosessen er systematisk, forutsigbar og forankret i barnets behov.

• Foreldre blir hørt, ikke bare informert.

• Barn med særskilte behov ikke bare inkluderes, men inkluderes med mening.

Din stemme trengs

Har du opplevd en god – eller krevende – overgang til ny skole? Del din historie med oss. Sammen setter vi ord på det som ikke alltid blir sagt i offisielle rapporter og blanke brosjyrer.

Vi gjør det ikke for å klage. Vi gjør det for at barna våre skal bli møtt som de er – og få vokse derfra.

For det fortjener de. Og det vet vi, vi som står der med klump i halsen og vinker farvel – og håper.