Jens er ikke alene

Historien om «Jens» (14), som blir holdt nede og stengt inne på skolen, gjør sterkt inntrykk. Den skal gjøre inntrykk. Men det viktigste vi må ta inn over oss, er at Jens ikke er alene. Handikappede barns foreldreforening kjenner til mange slike saker.

NRK kan i en omfattende sak presentere hvordan «Jens» med Downs syndrom har blitt utsatt for ulovligheter i den norske skolen.

Leder av HBF, Monica Tangen, reagerer sterkt Foto: Raymond Engmark

«Jeg reagerer veldig sterkt på denne saken. Samtidig vet jeg at dette ikke er et enkeltstående tilfelle. Vi får henvendelser fra foreldre over hele landet som forteller om lignende opplevelser», sier Monica Tangen, leder i Handikappede Barns Foreldreforening.

Foreldre beskriver barn som blir holdt fast, tatt ut av klasserommet eller skjermet bort fra fellesskapet. Mange forteller hvordan barna gradvis mister tilhørigheten sin til skolen og til medelever.

«Dette er ikke enkeltsaker. Det er et mønster. Og det er et mønster vi må tørre å snakke høyt om», sier Tangen.

Hun er tydelig på at det som skjer, ikke kan bortforklares.

Tvang og makt skjer i norsk skole i dag. Hver dag. Det skjer i klasserom og på grupperom, ofte uten tydelige rettssikkerhetsgarantier og uten god nok dokumentasjon.

Ifølge Tangen handler dette om barn som ikke får det de trenger. Farlig utvikling

Vi snakker om barn som reagerer fordi noe ikke fungerer. Likevel er det ofte barnet som blir gjort til problemet. Fokuset flyttes fra barnets behov til barnets atferd, og videre til foreldrenes reaksjon. Til slutt er det ikke systemet som svikter, men barnet eller familien.

Hun mener det er en farlig utvikling:

Problemet er ikke hvordan barna reagerer. Problemet er at de ikke blir møtt.

Historien om Jens er ikke et avvik, mener hun. Dette er ikke et unntak. Det er et resultat av et system som ikke strekker til.

Mange av barna dette gjelder har funksjonsnedsettelser eller sammensatte behov. De møter en skolehverdag som ikke er godt nok tilpasset dem. Når reaksjonene deres møtes med tiltak som fjerner dem fra fellesskapet, svekkes selve grunnlaget for en inkluderende skole.

Samtidig foreslår myndighetene å åpne for at elever kan pålegges opplæring utenfor sin ordinære gruppe, også uten samtykke.

Jeg er bekymret for hva dette vil føre til. Hva skjer når et system som allerede strever med å inkludere, får enda et verktøy for å ta barn ut av fellesskapet?

Hun peker på at intensjonen kan være god, men at virkeligheten ofte ser annerledes ut. Forutsetningen er at elevene skal få et forsvarlig tilbud og en plan for tilbakeføring. Men vi vet at ressursene ikke strekker til. Timer til spesialundervisning og tilrettelegging forsvinner eller omdisponeres. Dette vet vi fra kartlegginger og saker, senest i en kartlegging gjort av Utdanningforbundet for Trøndelag, hvor 14 tusen timer forsvinner i følge Utdanningsnytt.

Alvorlige konsekvenser

Barn og unge som ikke får det tilbudet de skal ha risikerer å få et tilbud som på ingen måte er forsvarlig. Et uforsvarlig tilbud går ut over barna.

Da handler det ikke lenger om opplæring. Da handler det om oppbevaring.

Tangen mener vi må tørre å sette ord på alvoret og understerker at det i ytterste konsekvens handler dette om det jeg vil kalle systemeisk vold.

Hun understreker også at det ikke er tilfeldig hvem som rammes. Det er de samme barna som går igjen. Barn med funksjonsnedsettelser. Barn med sammensatte behov. Barn som krever mer av systemet. Når disse barna tas ut av fellesskapet fordi systemet ikke har kapasitet til å møte dem, risikerer vi systematisk forskjellsbehandling.

Gjenkjennelig mønster Utviklingen følger ofte et gjenkjennelig mønster. Først er tiltakene midlertidige. Så blir de hyppigere. Til slutt blir de varige. Gradvis mister barnet tilhørigheten til fellesskapet, og i noen tilfeller svekkes eller forsvinner opplæringstilbudet helt.

Hun advarer mot at dette skjer i det stille.

Dette skjer ikke over natten. Det skjer steg for steg. Og det må stoppe.

Tangen mener også at språket vi bruker har betydning. «Begreper som ‘utagering’ kan bidra til å plassere problemet hos barnet alene. Faglig sett er dette ofte uttrykk for behov som ikke blir møtt». Det å møte barn med krevende adferdsutrykk med tvang og makt, gjør at situasjonen eskalerer og volden er et faktum. Å flytte barna ut fra fellesskapet, i stedet for å lage gode rammer rundt barnet er for lettvindt og skaper ubøtelig skade for de det gjelder.

Mer enn click-bait

NRKs historie om Jens må ikke bli en sak vi reagerer på før vi går videre. Den må få oss til å stille spørsmålet om hva slags skole vi er i ferd med å bygge. Monica Tangen er tydelig i sitt svar:

Vi kan ikke ha en skole som skyver ut de barna som er mest krevende å inkludere. Når vi vet at Jens ikke er alene, kan vi heller ikke innføre tiltak som gjør det enklere å gjøre det samme mot flere.

For HBF lederen er løsningen enkel, skolen trenger bedre bemanning, høyere kompetanse og rammer som faktisk gjør inkludering mulig. Hun avslutter med en tydelig påminnelse:

Det er ikke barna som er for mye. Det er systemet som er for lite. Alle barn har rett til å høre til, også de som strever mest.